Spurveugla, den lille jegeren

Spurveugle Spurveugle i typisk positur i toppen av en gran. Foto: Ingar J. Øien

Sammen med spurvehauken er det vår minste ugle, spurveugla, som utgjør den største faren for våre fjærkledde gjester ved fuglebrettet. Det er normalt smågnagere som utgjør denne miniatyren av ei ugle sin hovednæring. Når det er lite smågnagere vil det bli økt jakt på småfugler.

Spurveugla er ikke stort større enn en dompap, men likevel skal småfuglene være på vakt ettersom den lille ugla er et utmerket fuglejeger. Men det er smågnagere som står øverst på menyen til spurveugla. Utover høsten kan den samle store antall mus og lagre disse i for eksempel fuglekasser. På slike lagringsplasser kan det være over 100 smågnagere lagret. Dette er spurveuglas spiskammer som den skal livnære seg på utover den mørke og kalde vinteren. I år med lite smågnagere vil man ofte finne kun småfugl lagret i slike kasser. Det kan være fuglekonger, meiser, sisik, grønnfink, dompap i tillegg til andre arter. Den kan ta opp til trost størrelse som byttedyr.

Spurveugla jakter helst i grålysningen om morgenen eller i skumringstiden på ettermiddagen/kvelden. Den inntar ofte posisjoner helt i toppen på et tre hvor den har god oversikt. Spurveugla er lite sky og enkelte ganger kan man gå helt inntil den. Sangen kan minne litt om dompap, men er litt mer langtrukken fløytetone. Hunnen kan lage en tynn og litt lang plystretone.

Publisert 04.01.2010, oppdatert 25.01.2010