Artsinformasjon

Blågrønnalgene ble tidligere plassert i planteriket, men har flere fellestrekk med bakterier enn med alger. Blant annet har de ikke cellekjerne. Fotosyntesen er knyttet til selve cellemembranen. Blågrønnbakteriene omfatter ca 150 slekter med 1500 arter. De finnes i ferskvann, brakkvann, saltvann, i og på jord og på fuktige klipper. Noen trives i varme kilder med temperatur opptil 75 garder celsius, andre lever i klippesprekker i ørkener, men andre igjen finnes i arktisk klima. Hovedmengden av blågrønnalger finnes imidlertid i ferskvann. Det finne både planktoniske og fastsittende former.

Dafnier er små krepsdyr som lever i innsjøer og dammer over hele landet. De lever hovedsaklig ute i de frie vannmassene, selv om du også kan finne de langs land. Små dyr som lever ute i vannmassene kalles dyreplankton. De spiser planteplankton, og blir selv spist av større dyr, inkludert fisk.

Kjennetegn: Dafniene fanges lettest med en planktonhåv, og i et prøveglass kan du se dem som små prikker som beveger seg, 1-2 millimeter store. Når de legges under en lupe, ser du at de har et hode med en “snute” og ett stort, mørkt øye. Dafnine kan ligne på sin kusine Bosmina, me de skilles fra hverandre ved at Bosmina har en lang snabel der Dafnia har sin lille snute.

Dafnier kan formere seg uten befruktning, også kalt jomfrufødsel. Det vil si at mødre lager døtre som er genetiske kopier av seg selv. De blir raskt voksne, og kan få barn når de er to uker gamle. Voksne dafnier kan legge et nytt kull hver tiende dag, og det kan være 20 barn i ett kull. Når alle barna er døtre som selv kan produsere like mange barn, kan dafniene raskt bli mange dersom det er nok mat, slik som i en innsjø om våren når algene blomster opp.

Dafniene kan også ha vanlig formering med befrukting. Dette skjer særlig om høsten, da produserer de hanner og lager hvileegg som kan tåle tørke og frost.

Den spesielle reproduksjonsmåten gjør at dafnier er mye brukt som forsøksdyr. De har kort livssyklus, produserer mange unger, og alle barna i et kull har likt genmateriale.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Tre arter er funnet i Norge.

De cyclopoide hoppekrepsene har rundere kropp og kortere antenner enn de calanoide.

De Calanoide hoppekrepsene har lengre antenner og mer avlang kropp enn de cyclopoide.

Calanoide hoppekreps er de mest tallrike dyra blant zooplankton i havet, både i antall dyr og antall arter. Det er ca. 90 ulike arter i havet, der de ugjør mellom 50% og 89% av zooplanktonet.

Dette er små krepsdyr-larver. En frittlevende planktonisk larve er vanlig hos de fleste marine krepsdyr, i ferskvann finner vi det hos hoppekreps. Utviklingen hos hoppekreps består av mange trinn. Etter eggstadiet gjennomgår de 6 nauplius-stadier, og deretter 5 copepoditt-stadier før de blir voksne. Karakteristisk for nauplielarvene det store, røde nauplieøyet.