Artsinformasjon

Fureflagellatene er en viktig og stor gruppe i saltvann, men har relativt få arter i ferskvann. Ferskvannsformene kan ikke sende ut lys (morild) slik saltvannsformene gjør. Cellene har et karakteristisk utseende med to langsgående og en tversgående fure. Der furene møtes sitter to flageller. Den som peker i dyrets lengderetning sørger for bevegelse framover, mens den andre skaper rotasjon. Mange fureflagellater forflytter seg vertikalt etter lyset, dvs. døgnvandring. Det finnes former både med og uten cellevegg. Veggen er laget av cellulose.

Gullalgene trives bedre i oligotrofe innsjøer og kaldt vatn enn de fleste andre algegruppene, men de finnes også i næringsrikt og varmt vatn. De har klorplaster som er gule, gulgrønne eller brune, og de fleste gullalgene er autotrofe. Noen lever autotroft og tar opp organisk materiale. Cellene har en eller to flageller som ofte er vanskelig å se i fiksert materiale. Hos en del arter er cella dekt med skall eller plater, med eller uten nåleliknende veheng. Andre arter er nakne, og de kan være vanskelige å se i fiksert materiale. Noen lever i kolonier som kan se ut som små trær, der hver enkelt celle sitter nede i et traktformet skall (Dinobryon). Andre gullalger (f. eks. Synura) kan ved masseoppblomstringer gi usmak på drikkevatn (fiskesmak). Gullalger dannser spesielle forkislete hvilesporer som blir kalt statocyster.

Bare i Europa er det registrert mer enn 1000 arter hjuldyr, hvorav de aller fleste lever i ferskvann. De kan finnes nesten alle steder der det forekommer fuktighet, f. eks. i takrenner på hus, eller i mose og lav. Noen arter svømmer fritt og lever som plankton, og noen er forankret til et fast underlag hele livet. Andre kan veksle mellom disse to. Hjuldyrene kan derfor finnes både som bunndyr og i planktonprøver. I bunndyrprøvene er de riktignok vanskelige å finne pga. størrelsen, men når de først er funnet er de fine å se på under forstørrelse (i levende tilstand). Alle har en krans med små hår (cilier) rundt en munnåpning som ofte er ganske stor. Hårene vifter mat ned i munnen med en bevegelse som minner om ‘bølgen’ på en idrettsstadion.

Dette er små krepsdyr-larver. En frittlevende planktonisk larve er vanlig hos de fleste marine krepsdyr, i ferskvann finner vi det hos hoppekreps. Utviklingen hos hoppekreps består av mange trinn. Etter eggstadiet gjennomgår de 6 nauplius-stadier, og deretter 5 copepoditt-stadier før de blir voksne. Karakteristisk for nauplielarvene det store, røde nauplieøyet.

Slekten Bosmina, fra ferskvann, kjennetegnes ved den lange snabelen og det store panneøyet.

Tre arter er funnet i Norge.