Artsinformasjon

Fureflagellatene er en viktig og stor gruppe i saltvann, men har relativt få arter i ferskvann. Ferskvannsformene kan ikke sende ut lys (morild) slik saltvannsformene gjør. Cellene har et karakteristisk utseende med to langsgående og en tversgående fure. Der furene møtes sitter to flageller. Den som peker i dyrets lengderetning sørger for bevegelse framover, mens den andre skaper rotasjon. Mange fureflagellater forflytter seg vertikalt etter lyset, dvs. døgnvandring. Det finnes former både med og uten cellevegg. Veggen er laget av cellulose.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Kiselalgene har skall laget av kisel, SiO ₂. De har sin hovedutbredelse i marint miljø. Det er kiselalgene som hver vår danner algeoppblomstringen i norske kystfarvann, og de regnes som en av de viktigste produsentene i sjøen. I ferskvann har de langt mindre betydning. Kiselalgene deles i to grupper ette formen på skallet; runde (sentriske) og avlange (pennate).

Tre arter er funnet i Norge.

Navnet øyeflagellat kommer fra at algene har en stor og synlig øyeflekk som ligger fritt og uten tilknytning til kloroplastene. Den kan ikke fokusere, men skaffer likevel en orientering i forhold til lyskilder. Algene er encellete og kan bli opptil 0.5 mm lange.

De har som regel to flageller som er festet i bunnen av en innbuktning i forenden som kalles svelget. Mange av flagellatene kan skifte tilstandsform ved at cellene avrundes og irmleires i slim (palmellastadium). De omfatter fargeløse (heterotrofe) og fargede (autotrofe) former. En typisk biotop er irundre, næringsrike vannansamlinger. Alle undersøkte algene i denne gruppen er avhengig av tilførsel av B-vitaminer, spesielt B12. Dette er utnyttet i legevitenskapen hvor algen brukes som testorganisme for å måle selv ganske små konsentrasjoner av B12 i en prøve. Mengden av stoffet måles ut fra veksten av testorganismen.

Dette er små krepsdyr-larver. En frittlevende planktonisk larve er vanlig hos de fleste marine krepsdyr, i ferskvann finner vi det hos hoppekreps. Utviklingen hos hoppekreps består av mange trinn. Etter eggstadiet gjennomgår de 6 nauplius-stadier, og deretter 5 copepoditt-stadier før de blir voksne. Karakteristisk for nauplielarvene det store, røde nauplieøyet.