Artsinformasjon

Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg).

Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp.

Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr.

Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen.

Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.”

Bergnebb er en liten fisk som bare blir opptil 18 cm i våre farvann. Den kjennetegnes på en sort prikk mellom 1. og 5. piggstråle og en stor sort prikk øverst ved haleroten. Bergnebb er utbredt langs kysten nord til Nord- Trøndelag, og om sommeren er det en vanlig fisk å se i fjæra på 10-20 cm dyp. Om vinteren går fisken dypere, gjerne ned mot 50 meter. Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Kjennetegn: Grønngylten er ganske liten, og blir opptil 25 cm lang. Hannen har farger i blått, brunt og grønt, mens hunnen er mer ensfarget brun. Karakteristisk for arten er den store, halvmåneformete, sorte flekken flekken bak øye, og den mindre, mørke flekken ved haleroten.

Utbredelse: I Norge finner vi grønngylten langs kysten i hele Sør- Norge opp til Møre.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 30 meters dyp, blant alger på steinbunn.

Næring: Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.