Artsinformasjon

Bergnebb er en liten fisk som bare blir opptil 18 cm i våre farvann. Den kjennetegnes på en sort prikk mellom 1. og 5. piggstråle og en stor sort prikk øverst ved haleroten. Bergnebb er utbredt langs kysten nord til Nord- Trøndelag, og om sommeren er det en vanlig fisk å se i fjæra på 10-20 cm dyp. Om vinteren går fisken dypere, gjerne ned mot 50 meter. Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg.

Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria).

Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk.

Kjennetegn: Grønngylten er ganske liten, og blir opptil 25 cm lang. Hannen har farger i blått, brunt og grønt, mens hunnen er mer ensfarget brun. Karakteristisk for arten er den store, halvmåneformete, sorte flekken flekken bak øye, og den mindre, mørke flekken ved haleroten.

Utbredelse: I Norge finner vi grønngylten langs kysten i hele Sør- Norge opp til Møre.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 30 meters dyp, blant alger på steinbunn.

Næring: Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Seien er ganske lik lyren, men skiller seg hovedsaklig ved å ha en lyst, rett sidelinje. Den har også et noe svakere underbitt. Seien kan bli opp mot 120 cm og rundt 30 kg tung, og svømmer som regel i stim i de frie vannmasser på jakt etter småfisk og krepsdyr. Seien lever gjerne i de øvre vannlag, men kan også forekomme som bunnfisk ned mot 300 meters dybde. Sei har stor betydning som matfisk, og er en populær sportsfisk.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Kjennetegn: En langstrakt kropp, et langt spisst hode, 14-16 korte pigger på ryggen, den lange halen og de store finnene skiller denne arten fra de andre stingsild artene langs norskekysten.

Utbredelse: Tangstiklingen finnes langs kysten opp til Nord- Norge, og til forskjell fra de andre stingsildartene lever den ikke i ferskvann.

Næring: Den spiser småreker, fiskeyngel, tanglopper og børstemark.

Alder: Blir maksimalt 1,5 år gammel.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.

Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren.