Artsinformasjon

Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg).

Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp.

Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr.

Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen.

Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.”

Kjennetegn: Dvergulken har et stort hode og tre korte og en lang pigg på forgjellelokket. Til forskjell fra piggulke har den en piggstråle og tre bløtstråler i bukfinnen. Vanlig lengde hos denne arten er rundt 17 cm.

Leveområde: Dvergulken lever helst på hard bunn med mye stein og alger.

Næring: ever av mye småfisk og småkreps.

Utbredelse: Finnes langs hele kysten, og er vanlig ned til 30 meters dybde.

Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk.

Kjennetegn: Grønngylten er ganske liten, og blir opptil 25 cm lang. Hannen har farger i blått, brunt og grønt, mens hunnen er mer ensfarget brun. Karakteristisk for arten er den store, halvmåneformete, sorte flekken flekken bak øye, og den mindre, mørke flekken ved haleroten.

Utbredelse: I Norge finner vi grønngylten langs kysten i hele Sør- Norge opp til Møre.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 30 meters dyp, blant alger på steinbunn.

Næring: Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Utbredelse og habitat: Vanlig hummer er utbredt fra Lofoten sørover helt til Marocco og lever i hulrom i steinrøyser grunnere enn 60 meter. Fisket i Norge har avtatt dramatisk i perioden etter 1950.

Minstemål ved fangst: Ved fangst av hummer er det et minstemål på ryggskjoldet for at det skal være tillatt å fange dem. De må være minst 9 cm. fra bakerste ende av øyehulen til bakerste kant av carapax – målt midt oppe på ryggen. Er de mindre må de settes ut i sjøen igjen.

Kutlingfamilien er en stor og variert gruppe med rundt 800 arter på verdensbasis. Hodet er vanligvis jevnt avrundet, og munnen har store lepper. Et ytre kjennetegn er at bukfinnene er sammenvokst, og sammen med en tverrgående hudfold danner de en slags sugekopp som fisken kan holde seg fast med. Det finnes 11 arter kutlinger i norske farvann.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Sypike eller smelte som den også kalles kan bli opptil 30 cm lang, men blir sjelden lengre enn 25 cm. Hos oss er sypika vanlig på 10-100 meters dyp langs kysten, nord til Trondheimsfjorden. Den har overbitt og en lang skjeggtråd under haken. Øynene er store med en diameter like stor som avstanden fra øynene til snutens forkant. Sypika er en bunnfisk som trives et stykke far kysten, men ungfisk forekommer normalt også på grunt vann i fjordstrøkene.

Kjennetegn: En langstrakt kropp, et langt spisst hode, 14-16 korte pigger på ryggen, den lange halen og de store finnene skiller denne arten fra de andre stingsild artene langs norskekysten.

Utbredelse: Tangstiklingen finnes langs kysten opp til Nord- Norge, og til forskjell fra de andre stingsildartene lever den ikke i ferskvann.

Næring: Den spiser småreker, fiskeyngel, tanglopper og børstemark.

Alder: Blir maksimalt 1,5 år gammel.

Kjennetegn: Opptil 22 cm skallbredde. Brunrød på oversiden og gulhvit på undersiden.

Taskekrabben er den store arten som gjerne ender sine dager i ei gryte med kokende vann. En finner sjelden levende individ på grunt vatn i dagslys. Særlig på seinsommeren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovedårsaken til det er trolig at han beiter på rur og blåskjell. Den er registrert nordover til Midt-Troms.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.

Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren.