Artsinformasjon

Bergnebb er en liten fisk som bare blir opptil 18 cm i våre farvann. Den kjennetegnes på en sort prikk mellom 1. og 5. piggstråle og en stor sort prikk øverst ved haleroten. Bergnebb er utbredt langs kysten nord til Nord- Trøndelag, og om sommeren er det en vanlig fisk å se i fjæra på 10-20 cm dyp. Om vinteren går fisken dypere, gjerne ned mot 50 meter. Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Kjennetegn: Dvergulken har et stort hode og tre korte og en lang pigg på forgjellelokket. Til forskjell fra piggulke har den en piggstråle og tre bløtstråler i bukfinnen. Vanlig lengde hos denne arten er rundt 17 cm.

Leveområde: Dvergulken lever helst på hard bunn med mye stein og alger.

Næring: ever av mye småfisk og småkreps.

Utbredelse: Finnes langs hele kysten, og er vanlig ned til 30 meters dybde.

Arten kan bli opptil 25 cm lang, og har et kort hode som ikke utgjør mer enn en femtedel av fiskens lengde. Som navnet sier har arten fem skjeggtråder, fire på snuten, og en under haken. Den er utbredt langs norskekysten nord til Nordkapp, og forekommer på de fleste bunnforhold fra fjæra ned til ca. 20 m dyp. Føden består av små krepsdyr, muslinger og fisk.

Gapeflyndre har fått navnet etter sin store munn. Den forveksles ofte med små kveiter, men skiller seg fra disse ved å ha en spisst utbuet halefinne. Skjellene til gapeflyndra har små torner, og huden føles derfor ru å ta på. Arten er utbredt fra 10- over 500 meters dyp langs hele norskekysten. Den lever på bløtbunn og sandbunn på moderate dyp i sommerhalvåret, og spiser alle typer bunndyr.

Slekta Hyas vil bli revidert i databasen. Hyas araneus har vore oppført som pyntekrabbe i databasen vår og sannsynlegvis er dei fleste registreringar i databasen observasjonar av denne arten. Det korrekte norske navnet på denne arten er imidlertid Sandpyntekrabbe, mens den mindre, djuparelevande og meir raudlege Hyas coarctatus heiter Pyntekrabbe. Dei registreringar vi kan få bekrefta vil bli lagt til rett art, mens resten vil bli flytta til slekta Hyas (pyntekrabber). Hyas araenus er ofte dekket av alger og dyr. Den er funnet langs heile kysten.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Skrubbe er utbredt langs hele norskekysten, og finnes både på løs bunn og på hard bunn med algevegetasjon. Skrubben er en veldig tolerant art, og er kjent for å foreta lange vandringer. Om sommeren kan ikke kjønnsmodne individer påtreffes i ferskvann, ofte langt oppe i elver, og arten kan om vinteren finnes på over 100 meters dyp i havet. Den gyter bare i havet på 40-100 meters dyp. Skrubben skiller seg fra rødspetten ved at den har spisse benknuter langs sidelinjen og langs hele basis av rygg- og gattfinnen. Dessuten mangler skrubben rødspettens knuter på gjellelokket. Skrubben tilhører de høyrevendte fiskene, men allikevel finnes det i lokale populasjoner en relativt stor andel venstrevendte individer. Føden består av nesten alle typer småfisk og bunndyr. I ferskvann tar skrubben mye tanglopper og larver av fjærmygg.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Ulkene er hovedsaklig marine fisker, men et fåtall arter forekommer også i ferskvann. I Norge finnes det ni marine arter og tre arter i ferskvann. Ulkene har et stort hode, ofte med pigger og benknuter i et varierende antall, og en smal bakkropp. Munnen er stor med mange, spisse tenner og gjellelokkene er som oftest voks fast til strupen. Hos de fleste artene er det forskjell i fargetegningene til de to kjønnene, og hannen har et ytre kjønnsorgan (genitalpapille).

Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk
fiolett eller svart. Hvite pigger i rader. Spesielt synlig er ei sentral rad pigger på langs, i midten av hver arm. Diameter ca 15-20 cm.

Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten.

Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.

Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren.