Artsinformasjon

Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin

Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Engkarsens lyselilla blomster er blant de første engvekstene som blomstrer om våren. Allerede i april kan du se lyselilla tepper i hager, veikanter på enger og åpne plasser. Spesielt på Vestlandet kan engkarse dominere i vide tepper. På Østlandet dominerer den ikke på samme måte. Der er den mest knyttet til fuktige enger og sig langs bekker og vannkanter. Den lyselilla blomsten gjør at du ikke kan forveksle den med andre karser. Engkarse deles inn i tre underarter.

Kjennetegn: Stor busk eller tre (3-12 m) med mørk bitter bark. Bladene er bredt lansettforma eller avlange fint kvasstannet. De lange hvite blomsterklasene med sin karakteristiske lukt, blomstrer etter løvspretten i mai-juni. Etter blomstring utvikles klaser med små svarte steinfrukter som er nokså sure. I fjellet og nordpå er heggen buskformet, og blir ofte satt til en egen underart.

Voksested: Du finner gjerne hegg i kratt eller løvskog nær elver eller bekker på steder uten for mye sol.

Anvendelse: Treverket er sterkt og seigt og egnet til dredreiing. Det er imidlertid mindre egnet til ved da det er vanskelig å kløyve. Fruktene har vært brukt til vin og likør.

Kjennetegn: Hvitveis er en av våre mest karakteristiske vårplanter. Den sprer seg med horisontale jordstengler slik at det kan dannes tepper av hvitveis i skogen. Bladene står enkeltvis opp fra den underjodiske stengelen. De tre stengelbladene sitter på lange skaft og er dypt trefliket eller tredelte.

Kjennetegn: hvitveis kan bli 7-20 cm høy, og har normalt en blomst per skudd. Blomsterbladene er som regel hvite eller svakt rosa, og antallet varierer som regel fra 6-8. Blomstene blir som regel mer rosa etter hvert som de blir eldre. Hvitveis blomster fra april til juni.

Voksested: Hvitveis vokser i åpen løv- og barskog, litt næringskrevende. På kysten finner du den også i åpen lyngheivegetasjon. Den finnes også opp i fjellet til omkring 1000 m.

Utbredelse: Den er vanlig i det meste av landet nord til Nordland. Den er sjelden eller mangler på det øvre Østlandet og i indre fjord- og dalstrøk på Vestlandet.

Merk: Planten er giftig og har blitt brukt utvortes som medisinplante. Den kan gi blemmer og åpne sår.

Urtidsplante: Hvitveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av hvitveis, Leefructus.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett.

Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter.

Finnes ved skogkanter og veikanter. Vanlig i hele landet opp til skoggrensen. Dyrket som fôrplante over store deler av jorden. Kan forveksles med Skogkløver.

Det er mange ulike arter av tjønnaks i Norge. Når det bare er oppgitt “Tjønnaks” på dataskjemaet, er det lagt inn som slekten Tjønnaks, altså Potamogeton sp. Mest sannsynlig er de fleste av disse registreringene Vanlig tjønnaks, Potamogeton natans.

Tusenblad har bare undervannsblad. Bladene er kransstilte, fjærdelte blad med helt smale linje-trådformete fliker. Bladene er 7-15mm lange, lysegrønne, brunlige eller rødbrune og sitter i 4-tallige kranser. Stengelen er ofte blekgrønn, rødlig eller brunlig og kan være sterkt forgreinet. De uanseelige blomstene sitter i aks, som kommer opp over vannoverflata ved blomstring. Både bladene og stengelen er svært mjuke og planten faller helt sammen når den tas opp av vannet. Tusenblad er den vanligste langskuddsplanten og vokser i alle vanntyper over hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver, også i svakt surt vann. Tusenblad kan foveksles med de andre artene innenfor samme slekt, akstusenblad, kamtuseblad og kranstusenblad. Disse er forholdsvis sjeldne og er som regel større og stivere (faller ikke helt sammen når de tas opp av vannet). Ikke i forsurete vann.