Artsinformasjon

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

Duskmyrull har flere dusker på strået, i motsetning til f.eks. Torvmyrull som bare har en toppstilt dusk. Krypende jordstengel og mørkegrønne blader. Kan vokse opp til 1700 moh.

Kjennetegn: Veden er seig, glatt og aromatisk. Nålene er flerårige og sitter i kranser på tre. Hunn- og hannblomster sitter på hvert sitt individ (særbu). Hunnblomstene er grønne og hannblomstene er gule. Frøa sitter i ei bærkongle (einebæret) av tre oppsvulmede kongleskjell som er grønne første året og svarte andre året.

Voksested: Kan vokse på de fleste jordtyper men krever mye lys og vil derfor ikke trives inne i en mørk skog. Einer finnes opp til 1700 m høyde over havet i Norge.

Utbredelse: Einer finnes i nesten hele Norge og store deler av den nordlige halvkule.

Anvendelse: Siden veden ikke råtner så lett har einer tradisjonelt hatt mange bruksområder, som for eksempel gjerdestaur og hesjestaur. Greiner har også vært brukt som kledning på yttervegger på løer og uthus (“brakekledning”). Den beskjedne størrelsen og sakte vokst begrenser imidlertid dagens bruk av treverket, men bærene brukes fortsatt som krydder.

Kjennetegn: Alle starrartene har trekantet stengel. Flaskestarr har 30-80cm lange og 2-3.5mm breie opprette, blågrønne blad. Akssamling av 2-3 lyse hannaks øverst og 2-4 hunnaks nederst. Hunnaksene er 1-6cm lange og frukten er omgitt av et gulgrønt, oppblåst og glatt fruktgjemme (frukthylster) med to-delt nebb. Planten kan gå ut til ca. 0.5m dyp. Den finnes i myrer og ved innsjøer og elver over hele landet.

Sammen med elvesnelle kan den være eneste helofyttvegetasjon i næringsfattige innsjøer eller innsjøer på fjellet. Flaskestarr kan forveksles med sennegras (Carex vesicaria) som har klart gulere bladfarge (sees best på avstand). Sennegras vokser ofte i samme områder som flaskestarr. Blant de starrartene som tilhører sumpplantene er det bare disse to som har oppsvulmete fruktegjemmer.

Kjennetegn: Furu blir et stort tre, opptil 40 meter høyt. Furu har ofte en lang naken stamme med greinene samlet øverst. Nålene sitter to og to sammen, og furu har lengre nåler enn gran. Knoppene er spisse og klisne. Konglene er matt gulbrune og spisse.

Voksested: Den kan vokse på tørre skrinne steder, på myr, på næringsfattig og på kalkrik grunn.

Utbredelse: Furu vokser i nesten hele landet. Den går nesten opp til Nordkapp, og i fjellet går den opp til 1400 m høyde. Furu var blant de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden.

Økologi: Furuskogene slipper inn mer lys og er ikke så tette som granskogene. Det er derfor ofte frodigere i en furuskog enn i en granskog.

Anvendelse: Furu har alltid vært brukt til mange formål. Først og fremst til husbygging, men de andre plantedelene som skudd, røtter og bark har også vært utnyttet.

Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover.

Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge.

Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen.

Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden.

Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran.

Grøftesoleie må ha det nokså fuktig og du finner den ofte i tette klynger langs bekker og vannkanter. Den er nokså lett å skille fra andre soleier på bladene som er smale, avlange og hele. Den kan likne på evjesoleie, men denne har stengel som kryper mer, bladene er trådsmale, planten og blomsten er mindre. Grøftesoleiens gule blomster blir 1-2 cm breie og blomstrer i juni – juli. Den er vanlig i lavlandet nord til Lofoten. Det er langs kysten den forekommer i store mengder. Planten inneholder mye giftstoff, og uttrekk av planten har blitt brukt mot ulike revmatiske lidelser.

Hundekjeks bar hul stengel og små hvite blomster i en skjerm. Det er en vanlig skjermplante i Norge. Bladene er 2-3 ganger flikete, de vil si at bladene er oppdelt i blader som igjen er oppdelt. Skal du blåse i den hule stengelen, må du være sikker på at du ikke forveksler hundekjeks med giftige slektninger som kan ligne.

Kjennetegn: Hvitveis er en av våre mest karakteristiske vårplanter. Den sprer seg med horisontale jordstengler slik at det kan dannes tepper av hvitveis i skogen. Bladene står enkeltvis opp fra den underjodiske stengelen. De tre stengelbladene sitter på lange skaft og er dypt trefliket eller tredelte.

Kjennetegn: hvitveis kan bli 7-20 cm høy, og har normalt en blomst per skudd. Blomsterbladene er som regel hvite eller svakt rosa, og antallet varierer som regel fra 6-8. Blomstene blir som regel mer rosa etter hvert som de blir eldre. Hvitveis blomster fra april til juni.

Voksested: Hvitveis vokser i åpen løv- og barskog, litt næringskrevende. På kysten finner du den også i åpen lyngheivegetasjon. Den finnes også opp i fjellet til omkring 1000 m.

Utbredelse: Den er vanlig i det meste av landet nord til Nordland. Den er sjelden eller mangler på det øvre Østlandet og i indre fjord- og dalstrøk på Vestlandet.

Merk: Planten er giftig og har blitt brukt utvortes som medisinplante. Den kan gi blemmer og åpne sår.

Urtidsplante: Hvitveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av hvitveis, Leefructus.

Istervier er en busk eller et tre (2-15 m) som trives på rikmyr, i flommarksskog og viersumper, ofte på kalkrik eller næringsrik jord. Den er vanlig på Østlandet sør til Telemark, i kyststrøkene er den spredt eller sjelden, fra Trøndelag til Nord-Troms er den vanlig, men går helt opp til fjordstrøkene i Finnmark. Istervier kan du kjenne igjen på de tykke, stive, glinsende bladene som er lyse under, mørkegrønne over, og ligner på laurbær.

Kjennetegn: Stor, opprett bregne som kan bli over en meter høy. Bregner har ikke blomster, vi ser dem bare som store, grønne blad. Bladene står i rosetter og hvert blad er oppdelt i småblader som igjen er oppdelte. Bak på bladene danner det seg sporhoper. På skogburkne er sporehopene halvmåneformete.

Skogburkne vokser i hele landet opp til over skoggrensen, inntil 1.150 moh. Den har flere varianter over hele den nordlige halvkule, vår variant vokser i Eurasia.

Bregner oppsto allerede i devon.

Torvmoser er en orden i klassen bladmoser. Den har kun en familie og en slekt (Sphagnum). Alle artene er assosiert med fuktige forhold (f. eks. myrer og sumper), men bare to arter, S. cuspidatum og S. auriculatum, kan sies å være vannlevende. Begge lever i forsurede myrdammer.

Torvmoser er ei stor planteslekt med omtrent 200 arter, og du finner 40-50 av dem i Norge. Trøndelag har verdensrekorden i torvmose!

Kjennetegn: Torvmose er bladmoser. Torvmosene er røde, brune, grønne eller gulaktige i fargen og vokser i tette tuer eller tepper med 5-30 cm høye skudd. Hver plante består av en stengel med korte sideskudd i fem rekker. Torvmose har ikke røtter, men vokser oppover og råtner nedenfra. Torv er dannet av død torvmose.

De tar opp alt de trenger av vann og næring gjennom overflaten. Plantene består av svamplignende vev som kan absorbere store mengder vann (opptil 20 ganger vekten av den tørre mosen), og om lag 90% av torvmosens vekt er derfor gjerne vann. Torvmoser er vanlig i myr, og finnes i store deler av verden. De takler lite næring godt.

I gamle dager ble torvmose brukt på kløe etter insektstikk, gikt og hudsykdommer. Forskjellige typer torvmose brukes i tradisjonelt lafteverk til å tette mellom stokkene.

Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen.