Artsinformasjon

Planten kan bli 1-2m lang og har kraftige 1-2cm breie blad. Blomsterstandene er kjevleformet med det tynne hanakset øverst og det kompakte, brune hunakset nederst. Han- og hunaksene sitter tett samlet. Den kan vokse ut til ca. 0.5m dyp. Arten vokser i næringsrikt vann og finnes nord til Nordland. Det finnes en dunkjevleart til, smal dunkjevle (T. angustifolia), som har smalere blad og hvor han- og hunaksene sitter adskilt (dvs. åpenrom på 1-2cm mellom de to aksene). Den smale dunkjevla er mer sjelden.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Kjennetegn: Bladene er grågrønne, ovale og med tydelig spiss. Oreveden er løs. Trærne blir ikke særlig gamle, 30-40 år. Oreraklene er blant de første plantene som blomstrer om våren. Hunnraklene er korte og blir kuleforma og treharde når de modnes (“orekongler”).

Leveområde: Gråor er ikke så kravfull som svartor. Den finnes mest på grusmark, både tørt og langs vassdrag.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet og går nesten like høyt som bjørk. Ute på kysten fra Østfold til Nordland er den imidlertid sjelden eller mangler.

Økologi: På orerøttene sitter det utvekster av en sopp (Shintzia alni) som kan ta opp nitrogen fra luften. Dette er hoved-nitrogenopptaket for planten. På grunn av samarbeidet med soppen feller oren bladene mens de ennå er grønne, uten å trekke næringen inn til stammen. Nitrogenrike blader tilfører jorden viktig nitrogen.

Hvit nøkkerose er ganske vanlig her til lands, og kalles også hvit vannlilje.

Kjennetegn: Hvit nøkkerose er norges største blomst. Den vokser i stille tjern, men kan ogå vokse i elver og næringsfattig/næringsrikt vann. Rotstokken kan bli svært tykk og står rett opp i vannet. Hvert år kommer det nye blad opp fra basis av rotstokken. Bladene flyter fordi bladstilken har fire lange luftkanaler, disse leder også oksygen ned til rota. Blomstringen skjer i juni til august.

De har store blomster som er tilpasset pollinering med biller.

Hvit nøkkerose er vanlig i lavlandet nord til Troms, spesielt langs kysten. Planten er giftig og er knyttet til en del overtro. Den blir ofte delt inn i tre underarter som igjen danner former seg imellom; stor nøkkerose, smånøkkerose og kantnøkkerose.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Istervier er en busk eller et tre (2-15 m) som trives på rikmyr, i flommarksskog og viersumper, ofte på kalkrik eller næringsrik jord. Den er vanlig på Østlandet sør til Telemark, i kyststrøkene er den spredt eller sjelden, fra Trøndelag til Nord-Troms er den vanlig, men går helt opp til fjordstrøkene i Finnmark. Istervier kan du kjenne igjen på de tykke, stive, glinsende bladene som er lyse under, mørkegrønne over, og ligner på laurbær.

Kjennetegn: De kremhvite blomstene har en sterk, mandelliknende duft som du etter hvert vil kjenne igjen. Planten kan bli 1,5 meter og har grovtakkede blader oppover stengelen.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.

Tusenblad har bare undervannsblad. Bladene er kransstilte, fjærdelte blad med helt smale linje-trådformete fliker. Bladene er 7-15mm lange, lysegrønne, brunlige eller rødbrune og sitter i 4-tallige kranser. Stengelen er ofte blekgrønn, rødlig eller brunlig og kan være sterkt forgreinet. De uanseelige blomstene sitter i aks, som kommer opp over vannoverflata ved blomstring. Både bladene og stengelen er svært mjuke og planten faller helt sammen når den tas opp av vannet. Tusenblad er den vanligste langskuddsplanten og vokser i alle vanntyper over hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver, også i svakt surt vann. Tusenblad kan foveksles med de andre artene innenfor samme slekt, akstusenblad, kamtuseblad og kranstusenblad. Disse er forholdsvis sjeldne og er som regel større og stivere (faller ikke helt sammen når de tas opp av vannet). Ikke i forsurete vann.

Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007.

Vasspest har sittende blad i 3-tallige kranser. Bladene er ca. 1cm lange og ca. 2mm breie, med et nesten ovalt omriss. Planten er mørkegrønn. De uanseelige blomstene (bare hunplanter i Norge) er lyserøde og sitter på lange, tynne stengler like over overflata. Vasspesten har sin hovedutbredelse på Østlandet, med enkeltforekomster i Telemark og Agder, og er nylig funnet i 4 innsjøer ved Haugesund. Den finnes i alle vanntyper, men store bestander finnes helst i mer næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. Vasspesten kan danne svært store bestander i enkelte innsjøer og elver, hvor den kan utkonkurrere andre arter. Den spres lett ved stengelbiter og utstyr som har vært brukt i innsjø med vasspest bør derfor vaskes og tørkes før det brukes i andre vann. Ingen biter av vasspest må henge igjen! Funn av planten bør rapporteres til NIVA.