Artsinformasjon

Bukkeblad er en vanlig vann og myrplante. Den har store, flotte hvite blomster i tette aks. Blomsterknoppene er rosa. Ofte er det bare bladene vi ser, og de er lett å kjenne igjen ved de er trekoblet og sitter på en stilk som strekker seg over vannflaten.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Grastjønnaks finnes ofte bare med undervannsblad, men flyteblad er også vanlige. Undervannsplantene er forgreinet, noe som gir planten et buskete utseende. Bladene er avlange (2-8cm lange) og uskaftet, alltid tilspisset i bladspissen og mot basis, og noe bakoverbøyd. Flytebladene er små og langstilkete. Planten forekommer både med små, tette planter på grunt vann og med svært langvokste planter på dypere vann. Grastjønnaks finnes både i elver og innsjøer i hele landet og i alle vanntyper. Ikke i forsurete vann. Rusttjønnaks og grastjønnaks kan være svært like, men skilles først og fremst på bladspissene, grastjønnaks spiss og rusttjønnaks butt. Bladene hos grastjønnaks er også fint tannet i bladkanten, mens bladene hos rusttjønnaks er glatte. Disse små tennene må sees i lupe og helst på yngre blad.

Kjennetegn: Gul nøkkerose er en vannplante, og både blad og blomster er festet på bunnen. Stenglene er hule, slik at delene av planten som er under vann får luft. Gul nøkkerose har ikke kronblad, men noen runde gule begerblad som likner på kronblad.

Det er de fem gule begerbladene som er mest synlige. Innover i blomsten som er 4-5 cm brei, sitter mange kronblad som danneren overgang til støvbærerne. Den blomstrer i juni – juli.

Gul nøkkerose vokser i tjern og innsjøer, både i næringsrikt og næringsfattige vann. Planten vokser ofte sammen med hvit nøkkerose. Den er nokså vanlig på Østlandet inn til Hedmark og Oppland og i kyststrøk nord til Sogn og Fjordane. I Trøndelag fins den spredt fra Holtålen nord til Leka. I Finnmark fins den i Sør-Varanger.

Planten har vært brukt som medisinplante. Den kan forveksles med soleinøkkerose, men denne er en del mindre.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Hornblad er en flerårig vannplante uten røtter. Nede i vannet flyter de lange, svartgrønne skuddene fritt. Den kan danne store bestander under vann. De kransstilte bladene er litt stive og de er smalt delte med tenner i kanten. Blomstene sitter i bladhjørnene og er grønaktig og gjør lite av seg. Den blomstrer under vann i juli – august. Planten trives i stillestående, næringsrikt ferskvann, av og til kan du finne den i brakkvann og gjerne litt forurenset vann. Det er en sjelden plante på Østlandet fra Akershus og Buskerud og ned til Østfold og Telemark. Du finner den også i Rogaland, Nordland og Finnmark. Planten hadde en større og videre utbredelse tidligere.

Kjennetegn: Sjøsivaks er en opptil flere meter høy plante med glatte, trinne og bladløse mørkegrønne strå. I spissen sitter et stort duskformet aks. Småaksene har rødbrune og glatte dekkskjell. Planten kan gå ut til 2-2.5m dyp.

Leveområde: Finnes helst ved noe næringsrikt vann.

Utbredelse: Sjøsivaks finnes nord til Nordland.

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.