Artsinformasjon

Kjennetegn: Bladmoser er en stor gruppe planter som inkluderer bjørnemose, torvmose, etasjemose og mange andre. Vi trenger ikke bestemme alle moser til art, ofte er det godt nok å vite at det er en mose! Bladmosene spiller en viktig økologisk rolle. De danner ofte bunndekket i skogene hvor lite annet klarer å vokse, og utgjør hovedmassen av vegetasjonen på myrer og i høyfjellet.

Det er ca 800 arter av bladmoser i Norge.

Bladmosene er oppbygd av stengel og blader. Vokseformen kan enten være opprett og danne tuer (akrokarpe moser), eller være krypende og danne matter (pleurokarpe moser).

De har ofte spesialceller eller strukturer på bladene som gjør dem i stand til å holde på fuktighet og forhindre uttørking.

Bladmosene deles inn i torvmoser, svartmoser og egentlige bladmoser.

Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Engkarsens lyselilla blomster er blant de første engvekstene som blomstrer om våren. Allerede i april kan du se lyselilla tepper i hager, veikanter på enger og åpne plasser. Spesielt på Vestlandet kan engkarse dominere i vide tepper. På Østlandet dominerer den ikke på samme måte. Der er den mest knyttet til fuktige enger og sig langs bekker og vannkanter. Den lyselilla blomsten gjør at du ikke kan forveksle den med andre karser. Engkarse deles inn i tre underarter.

Kjennetegn: Alle starrartene har trekantet stengel. Flaskestarr har 30-80cm lange og 2-3.5mm breie opprette, blågrønne blad. Akssamling av 2-3 lyse hannaks øverst og 2-4 hunnaks nederst. Hunnaksene er 1-6cm lange og frukten er omgitt av et gulgrønt, oppblåst og glatt fruktgjemme (frukthylster) med to-delt nebb. Planten kan gå ut til ca. 0.5m dyp. Den finnes i myrer og ved innsjøer og elver over hele landet.

Sammen med elvesnelle kan den være eneste helofyttvegetasjon i næringsfattige innsjøer eller innsjøer på fjellet. Flaskestarr kan forveksles med sennegras (Carex vesicaria) som har klart gulere bladfarge (sees best på avstand). Sennegras vokser ofte i samme områder som flaskestarr. Blant de starrartene som tilhører sumpplantene er det bare disse to som har oppsvulmete fruktegjemmer.

Kjennetegn: Bladene er grågrønne, ovale og med tydelig spiss. Oreveden er løs. Trærne blir ikke særlig gamle, 30-40 år. Oreraklene er blant de første plantene som blomstrer om våren. Hunnraklene er korte og blir kuleforma og treharde når de modnes (“orekongler”).

Leveområde: Gråor er ikke så kravfull som svartor. Den finnes mest på grusmark, både tørt og langs vassdrag.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet og går nesten like høyt som bjørk. Ute på kysten fra Østfold til Nordland er den imidlertid sjelden eller mangler.

Økologi: På orerøttene sitter det utvekster av en sopp (Shintzia alni) som kan ta opp nitrogen fra luften. Dette er hoved-nitrogenopptaket for planten. På grunn av samarbeidet med soppen feller oren bladene mens de ennå er grønne, uten å trekke næringen inn til stammen. Nitrogenrike blader tilfører jorden viktig nitrogen.

Kjennetegn: Stor busk eller tre (3-12 m) med mørk bitter bark. Bladene er bredt lansettforma eller avlange fint kvasstannet. De lange hvite blomsterklasene med sin karakteristiske lukt, blomstrer etter løvspretten i mai-juni. Etter blomstring utvikles klaser med små svarte steinfrukter som er nokså sure. I fjellet og nordpå er heggen buskformet, og blir ofte satt til en egen underart.

Voksested: Du finner gjerne hegg i kratt eller løvskog nær elver eller bekker på steder uten for mye sol.

Anvendelse: Treverket er sterkt og seigt og egnet til dredreiing. Det er imidlertid mindre egnet til ved da det er vanskelig å kløyve. Fruktene har vært brukt til vin og likør.

Istervier er en busk eller et tre (2-15 m) som trives på rikmyr, i flommarksskog og viersumper, ofte på kalkrik eller næringsrik jord. Den er vanlig på Østlandet sør til Telemark, i kyststrøkene er den spredt eller sjelden, fra Trøndelag til Nord-Troms er den vanlig, men går helt opp til fjordstrøkene i Finnmark. Istervier kan du kjenne igjen på de tykke, stive, glinsende bladene som er lyse under, mørkegrønne over, og ligner på laurbær.

Mandelpil er en busk eller lite tre (2-5 m). Kvistene er lange og kanelbrune. Barken flasser av på eldre kvister slik at du ser den rødbrune underbarken. Bladene er avlange og kvasstannete. På Østlandet finner du den spredt, noen steder en den lokalt vanlig. Du finner den i skog og kratt på flommark langs større elver.

Kjennetegn: De kremhvite blomstene har en sterk, mandelliknende duft som du etter hvert vil kjenne igjen. Planten kan bli 1,5 meter og har grovtakkede blader oppover stengelen.

Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett.

Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter.

Kjennetegn: Planten kan bli 50-120 cm høy og har hvite blomster som sitter i store skjermer. Bladene er 2-3 ganger delte med avlange sagtannete småblad. Planten kjennes best på den kraftige jordstengelen (rota) som er hul og tverrdelt med mange rom (skjær lengdesnitt). Finnes i vannkanter, våte enger og myrer.

Selsnepa finnes i Sør-Norge og i Finnmark (Kautokeino) og vokser ved næringsrikt vann.

NB! Planten er svært giftig, så husk å vaske fingrene om du har berørt den!

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.

Vendelrot er vanlig over hele landet, på fuktig og våt jord. Den er en høy, flerårig urt med. Bladene har vanligvis 2-5 par tannete bladfliker. Vendelrot blomster i mai-juli med rosa eller hvite blomster.