Artsinformasjon

Vi har tre arter i bjørkeslekten i vår flora. Hengebjørk skiller seg fra vanlig bjørk (dunbjørk) ved at greinen henger og bladene ikke har hår. Risbjørk kan ikke forveksles med andre arter.
Mellomformer innenfor artene er vanlig.

Kjennetegn: Når botngras blomstrer er den lett å kjenne igjen på den lange stengelen med hvite eller svakt lyseblå blomster like over overflata. Bladene, 5-6 cm lange, sitter i en rosett, er butte, svakt flattrykte og noe nedbøyde.

Leveområde: Står på grunt vann i næringsfattige, klare og svakt sure innsjøer og stille elver, også i fjellet. I forsurete innsjøer kan den finnes i store mengder.

Utbredelse: Botngras er vanlig nord til Nordland.

Furuene har grov ujevn bark. Nålene sitter 2, 3 eller 5 sammen på kortskudd på fjorårsskudd og eldre skudd. På årsskudd sitter de enkeltvis.

Det er bare en art, vanlig gran, som vokser naturlig i Norge. De andre artene i gran-slekten er importert fra Nord-Amerika og har siden forvillet seg (sitkagran, kvitgran og engelmannsgran). Nålene hos granene sitter enkeltvis på et tappformet nålfeste. Konglene henger ned fra kvistene som modne og faller av hele.

Kjennetegn: Kjennes igjen på de runde, buttkantete bladene med litt store tenner som skjelver ved det miste vindpust. Det gjør de fordi bladene sitter på lange, flate bladskaft. Barken er blank og gulgrønn.

Levområde: Osp er vanlig i skog og tørre lier i hele landet opp til 1200 m. Den er lyskrevende og blir skygget ut hvis den får konkurranse fra høyere trær. Osp var blant de første trærne som vandret inn i Norge etter istiden.

Formering: Den setter mye rotskudd og utløpere og formerer seg vegetativt på denne måten. Tette ospekratt kan derfor være svært vanskelig å rydde.

Anvendelse: Barken ble tidligere ble brukt til dyrefôr og osp alltid vært et viktig tømmertre til ulik bruk, i vår tid f. eks til fyrstikker.

Kjennetegn: Relativt lite tre eller stor busk (3-10 m). Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. Hvite blomster i mai/juni og karakteristiske rødoransje bær fra august.

Forplantning: Blomstrene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. Bærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem. Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr.

Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m).

Anvendelse: Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap.

Kjennetegn: Inntil ein halv meter høg med hard stengel. Små og nåleforma blad. På blomstrane er det dei lysraude begerblada som er dominerande.
Røsslyngen blomstrer i juli-august. Både blomster og frøkapsler sitter ofte på gjennom vinteren.

Utbedelse: Røsslyng finnes i hele landet, men det er mest av den langs kysten i de åpne lyngheiene. Den vokser også til fjells.

Leveområde: Røsslyng trives best på sur jord og får den for mye næring i form av nitrogen vil andre planter konkurrere den ut. Planten trenger fuktighet for å kunne spire. Den er ikke så godt beskyttet mot frost, og heller ikke mot vanntap. Er jorden frosset, kan vanntapet bli så stort at lyngen tørker opp og dør over store områder.

Bruk: Røsslyng har faktisk dannet grunnlaget for jordbruksøkonomien langs Europas vestkyst i omkring 5000 år. Det var menneskene som fjernet skogen med ild og øks for å få fram lyngen isteden. Røsslyngen som er grønn hele året, var vinterbeite for dyrene. I dag har de fleste bønder sluttet å sende sau på lyngbeite, slå lyngen for å få nok vinterfôr til kyrne og ikke minst brenne lyngen som man gjorde for stadig å få ny frisk lyng. De siste 50-100 årene har kystlyngheiene derfor begynt å gro til med skog igjen. Røsslyngen har også blitt brukt til brensel, til strø under dyrene og i folkemedisinen.

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.

Slekten Salix omfatter både vier, selje og pil. Artene som er registrert under Salix sp. er imidlertid alle vier, men ikke bestemt til art.