Artsinformasjon

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Hesterumpe kjennes på de tettsittende kransene med fine, ustilkete blad, som utgår fra den tykke hule eller nesten massive og ugreinete stengelen. Luftbladene er korte, 0.5-2cm, stive og oftest mørkegrønne (8-12 i kransen), mens undervannsbladene er lange, 2-4cm, slappe og blek- eller grågrønne på fargen. Blomstene er uanseelige og sitter i kranser ved basis av luftbladene. Undervannsbladene har ikke blomster. Hesterumpe opptrer dels i en ren vannform med svært slappe undervannsblad (faller helt sammen rundt stengelen når den tas opp av vannet), dels i en ren sumpform med bare luftblad og dels i en mellomform, hvor den nedre delen av stengelen bærer undervannsblad mens den øvre delen (luftskuddet) har luftblad og blomster. Jordstengelen er lys og tjukk. Hesterumpe finnes i hele Norge, i alle vanntyper, innsjøer og elver. Ikke i forsurete vann.

Hjertetjønnaks finnes som regel bare med undervannsblad. Bladbasis er alltid hjertformet og avrundet og går rundt stengelen. Bladene er helt uten stilk og meget fint og uregelmessig tannet langs bladranden. Bladspissen er som regel butt. Bladstørrelsen varierer en del, 2-8cm lange og 1-4cm brede. Slirehinna er liten (1cm lang), butt og uten kjøl, og faller ofte av tidlig i vekstperioden. Røttene er forgreinet med varierende tykkelse. Hjertetjønnaks finnes både i innsjøer og elver, både i næringsfattige og næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. De lange rotkjedene utover bunnen gjør at arten kan motstå stor grad av næringsbelastning (dårlige lysforhold) i og med at det til stadighet produseres unge, friske skudd i indre deler. Planten finnes i det meste av landet, men er svært sjelden på Vestlandet.

Kjennetegn: Sjøsivaks er en opptil flere meter høy plante med glatte, trinne og bladløse mørkegrønne strå. I spissen sitter et stort duskformet aks. Småaksene har rødbrune og glatte dekkskjell. Planten kan gå ut til 2-2.5m dyp.

Leveområde: Finnes helst ved noe næringsrikt vann.

Utbredelse: Sjøsivaks finnes nord til Nordland.

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.

Tusenblad har bare undervannsblad. Bladene er kransstilte, fjærdelte blad med helt smale linje-trådformete fliker. Bladene er 7-15mm lange, lysegrønne, brunlige eller rødbrune og sitter i 4-tallige kranser. Stengelen er ofte blekgrønn, rødlig eller brunlig og kan være sterkt forgreinet. De uanseelige blomstene sitter i aks, som kommer opp over vannoverflata ved blomstring. Både bladene og stengelen er svært mjuke og planten faller helt sammen når den tas opp av vannet. Tusenblad er den vanligste langskuddsplanten og vokser i alle vanntyper over hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver, også i svakt surt vann. Tusenblad kan foveksles med de andre artene innenfor samme slekt, akstusenblad, kamtuseblad og kranstusenblad. Disse er forholdsvis sjeldne og er som regel større og stivere (faller ikke helt sammen når de tas opp av vannet). Ikke i forsurete vann.