Artsinformasjon

Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin

To arter i Norge. Begge er lavlandsarter, og i første rekke knyttet til rennende vann. Vanlig elvemose, F. antipyretica, er vanlig i middles næringsirke elver og bekker, mer sjelden i innsjøer. Lever både i kalkrike og kalkfattige områder. Duskelvemose, F. dalecarlica, finnes spelsielt i kalkfattige områder. Kan danne massevegetasjon i svakt forurensede elver, men synes å forsvinne helt hvis pH blir lavere enn 5.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Engkarsens lyselilla blomster er blant de første engvekstene som blomstrer om våren. Allerede i april kan du se lyselilla tepper i hager, veikanter på enger og åpne plasser. Spesielt på Vestlandet kan engkarse dominere i vide tepper. På Østlandet dominerer den ikke på samme måte. Der er den mest knyttet til fuktige enger og sig langs bekker og vannkanter. Den lyselilla blomsten gjør at du ikke kan forveksle den med andre karser. Engkarse deles inn i tre underarter.

Engsyre er en flerårig urt som vokser litt næringsrikt på enger, beitemarker og i veikanter over hele landet. Den går opp i fjellskogene og på setervoller. Den forekommer i flere former, og deles opp i underarter. Bladene til engsyre er karakteristiske. De er pilforma med breie fliker som peker nedover eller litt utover. Bladene smaker syrlig og har vært brukt i matlaging.

Etasjemose lyder navnet sitt og vokser i etasjer. Hvert år vokser en ny generasjon opp av den gamle, og slik ender mosen opp med å likne en trapp. De eldste generasjonene råtner opp.

Kjennetegn: Etasjemose blir 10-20 cm lang, og stilken kan være grønn, gul, rød eller brun. Bladene er mørkt grønne til brune på eldre skudd, og lysere grønne på de yngre. Bladene har som regel to midtnerver og tenner i kantene. Bladene på stilken er omtrent 2 mm lange og 1,5 mm brede, mens grenbladene er mindre.

Etasjemose tåler skygge, men ikke så mye sollys. Den vokser på jord, stokk og stein. Planten finnes i store deler av den nordlige halvkulen, spesielt i kjølige strøk, til fjells og i tundraen. En gjennomsnittlig etasjemose blir 8 år.

Sammen med torvmose har den blitt brukt til å tette hus i gamle dager.

Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen.

Kilde: https://nn.wikipedia.org/wiki/Etasjemose

Hesterumpe kjennes på de tettsittende kransene med fine, ustilkete blad, som utgår fra den tykke hule eller nesten massive og ugreinete stengelen. Luftbladene er korte, 0.5-2cm, stive og oftest mørkegrønne (8-12 i kransen), mens undervannsbladene er lange, 2-4cm, slappe og blek- eller grågrønne på fargen. Blomstene er uanseelige og sitter i kranser ved basis av luftbladene. Undervannsbladene har ikke blomster. Hesterumpe opptrer dels i en ren vannform med svært slappe undervannsblad (faller helt sammen rundt stengelen når den tas opp av vannet), dels i en ren sumpform med bare luftblad og dels i en mellomform, hvor den nedre delen av stengelen bærer undervannsblad mens den øvre delen (luftskuddet) har luftblad og blomster. Jordstengelen er lys og tjukk. Hesterumpe finnes i hele Norge, i alle vanntyper, innsjøer og elver. Ikke i forsurete vann.

Vanlig høymole er vanlig i hele landet som ugras på dyrka mark, fuktige enger, tangvoller, i veikanter og i byer. Den vokser gjerne der det er næringsrikt og favoriseres ved sterk gjødsling. Du finner den også oppe i snaufjellet rundt setrene. Høymole har store breie blad, er stiv og uspiselig. Derfor er den et plagsomt ugras i både høy og silofôr. Hylsterbladene er store og uten gryn.

I Norge finnes 6 vasshår-arter, med klovasshår som den vanligste. Plantene er lysegrønne og spinkle, men kan danne store såter i innsjøer og elver. Klovasshår er først og fremst en undervannsplante som kan bli ca. 1m lang, ofte lite forgreinet med 10-30mm lange, smale motsatte blad. Bladendene er formet som en klo. Fruktene sitter ved bladbasis, ofte bare en ved hvert bladpar. Klovasshår kan forveksles med andre arter i slekta, først og fremst småvasshår, dikevasshår og sprikevasshår. Klovasshår er forholdsvis vanlig i hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver. Ikke i forsuret vann.

Kjennetegn: De kremhvite blomstene har en sterk, mandelliknende duft som du etter hvert vil kjenne igjen. Planten kan bli 1,5 meter og har grovtakkede blader oppover stengelen.

Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett.

Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

På latin heter stemorsblomst Viola tricolor. Tricolor betyr tre-farger og henviser til blomstens tre farger som er gul, hvit og lilla. Det går mørke streker inn mot midten av blomsten for å lede insekter til nektaren, slik at planten kan bli pollinert. Spredning skjer ved hjelp av maur som drar med seg frøene mot maurtuen, for å spise det næringsrike vedhenget på frøet. Fioler har blant annet blitt brukt til parfyme og til medisin.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.

Tusenblad har bare undervannsblad. Bladene er kransstilte, fjærdelte blad med helt smale linje-trådformete fliker. Bladene er 7-15mm lange, lysegrønne, brunlige eller rødbrune og sitter i 4-tallige kranser. Stengelen er ofte blekgrønn, rødlig eller brunlig og kan være sterkt forgreinet. De uanseelige blomstene sitter i aks, som kommer opp over vannoverflata ved blomstring. Både bladene og stengelen er svært mjuke og planten faller helt sammen når den tas opp av vannet. Tusenblad er den vanligste langskuddsplanten og vokser i alle vanntyper over hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver, også i svakt surt vann. Tusenblad kan foveksles med de andre artene innenfor samme slekt, akstusenblad, kamtuseblad og kranstusenblad. Disse er forholdsvis sjeldne og er som regel større og stivere (faller ikke helt sammen når de tas opp av vannet). Ikke i forsurete vann.