Artsinformasjon

Dafnier er små krepsdyr som lever i innsjøer og dammer over hele landet. De lever hovedsaklig ute i de frie vannmassene, selv om du også kan finne de langs land. Små dyr som lever ute i vannmassene kalles dyreplankton. De spiser planteplankton, og blir selv spist av større dyr, inkludert fisk.

Kjennetegn: Dafniene fanges lettest med en planktonhåv, og i et prøveglass kan du se dem som små prikker som beveger seg, 1-2 millimeter store. Når de legges under en lupe, ser du at de har et hode med en “snute” og ett stort, mørkt øye. Dafnine kan ligne på sin kusine Bosmina, me de skilles fra hverandre ved at Bosmina har en lang snabel der Dafnia har sin lille snute.

Dafnier kan formere seg uten befruktning, også kalt jomfrufødsel. Det vil si at mødre lager døtre som er genetiske kopier av seg selv. De blir raskt voksne, og kan få barn når de er to uker gamle. Voksne dafnier kan legge et nytt kull hver tiende dag, og det kan være 20 barn i ett kull. Når alle barna er døtre som selv kan produsere like mange barn, kan dafniene raskt bli mange dersom det er nok mat, slik som i en innsjø om våren når algene blomster opp.

Dafniene kan også ha vanlig formering med befrukting. Dette skjer særlig om høsten, da produserer de hanner og lager hvileegg som kan tåle tørke og frost.

Den spesielle reproduksjonsmåten gjør at dafnier er mye brukt som forsøksdyr. De har kort livssyklus, produserer mange unger, og alle barna i et kull har likt genmateriale.

Fureflagellatene er en viktig og stor gruppe i saltvann, men har relativt få arter i ferskvann. Ferskvannsformene kan ikke sende ut lys (morild) slik saltvannsformene gjør. Cellene har et karakteristisk utseende med to langsgående og en tversgående fure. Der furene møtes sitter to flageller. Den som peker i dyrets lengderetning sørger for bevegelse framover, mens den andre skaper rotasjon. Mange fureflagellater forflytter seg vertikalt etter lyset, dvs. døgnvandring. Det finnes former både med og uten cellevegg. Veggen er laget av cellulose.

Gullalgene trives bedre i oligotrofe innsjøer og kaldt vatn enn de fleste andre algegruppene, men de finnes også i næringsrikt og varmt vatn. De har klorplaster som er gule, gulgrønne eller brune, og de fleste gullalgene er autotrofe. Noen lever autotroft og tar opp organisk materiale. Cellene har en eller to flageller som ofte er vanskelig å se i fiksert materiale. Hos en del arter er cella dekt med skall eller plater, med eller uten nåleliknende veheng. Andre arter er nakne, og de kan være vanskelige å se i fiksert materiale. Noen lever i kolonier som kan se ut som små trær, der hver enkelt celle sitter nede i et traktformet skall (Dinobryon). Andre gullalger (f. eks. Synura) kan ved masseoppblomstringer gi usmak på drikkevatn (fiskesmak). Gullalger dannser spesielle forkislete hvilesporer som blir kalt statocyster.

Bare i Europa er det registrert mer enn 1000 arter hjuldyr, hvorav de aller fleste lever i ferskvann. De kan finnes nesten alle steder der det forekommer fuktighet, f. eks. i takrenner på hus, eller i mose og lav. Noen arter svømmer fritt og lever som plankton, og noen er forankret til et fast underlag hele livet. Andre kan veksle mellom disse to. Hjuldyrene kan derfor finnes både som bunndyr og i planktonprøver. I bunndyrprøvene er de riktignok vanskelige å finne pga. størrelsen, men når de først er funnet er de fine å se på under forstørrelse (i levende tilstand). Alle har en krans med små hår (cilier) rundt en munnåpning som ofte er ganske stor. Hårene vifter mat ned i munnen med en bevegelse som minner om ‘bølgen’ på en idrettsstadion.

Slekten Staurastrum har horn eller utvekster og celleveggen er taggete.

Myrvann har rik forekomst av denne slekten.

Cellen tar seg helt forskjellig ut alt etter som en ser den fra siden eller ovenfra.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

En art i Norge.

Slekten Bosmina, fra ferskvann, kjennetegnes ved den lange snabelen og det store panneøyet.

Tre arter er funnet i Norge.

Antakelig utbredt i hele Norge. Danner kolonier på 5-12 individer, og er flerårig. Lever i vann og dammer, og også i brakkvann.

De Calanoide hoppekrepsene har lengre antenner og mer avlang kropp enn de cyclopoide.

Calanoide hoppekreps er de mest tallrike dyra blant zooplankton i havet, både i antall dyr og antall arter. Det er ca. 90 ulike arter i havet, der de ugjør mellom 50% og 89% av zooplanktonet.

De cyclopoide hoppekrepsene har rundere kropp og kortere antenner enn de calanoide.

De to artene K. quadtata og K. hiemalis har svært lik kroppsform.
I enkelte tilfeller er det vanskelig å se mønsteret på panseret som skiller de to artene, og dyrene blir da lagt inn som Keratella sp.

Et stort dyr (0,55mm). Kroppen er dekket av et tynt panser (lorica), som i den fremre enden er trukket ut i 4 karakteristiske spisser eller tagger, sannsynligvis dreier det seg om arten Brachionus calyciflorus. Denne arten har vid utbredelse i ferskvann og tildels brakkvann, men er sjelden dominerende hos oss. Arter av denne slekten er mye brukt som startfor til yngel av endel arter fisk, og blir dyrket med velutviklede teknikker.