Artsinformasjon

Karuss er registrert i hele landet, bortsett fra i Nordland og Finnmark. Karussen er innført i Norge av mennesker. Den er en av de mest hardføre artene som fins, så den klarer seg bra her i landet. Karussene er flinke til å holde vannet rent, og det er til dette formålet de fleste norske karussbestander er blitt etablert. Den finnes vesentlig i dammer og småtjern, mere sjelden i større vann og elver, på enkelte steder (Vågå) opptil ca 900 m.o.h. I Norge finnes det relativt gode bestander med stor karuss på Hadeland og i Bergensområdet. Karussen er sterkt knyttet til vegetasjonsbeltet hvor den spiser plantedeler, insektslarver og planktondyr.Takket være sin utrolige hardførhet kan karussen trives under dårlige forhold. Den tåler en høyere grad av forurensninger, oksygenmangel og vinterkulde enn annen fisk. Om vinteren går karussen i en slags dvale, ofte nesten helt negravd i mudderbunnen. Her tåler den at vannet bunnfryser, bare selve gjørmen omkring den ikke stivfryser. Gytetiden er lang. Eggene er klebrige, lyserøde, og gytes i et antall av 150.000-300.000. De kleber seg til vannplanter. Yngelen, som er 4,2-4,9mm lang, har hefteorganer foran øynene, og sitter passivt på vannplantene til resten av plommesekken i løpet av et par dager er brukt opp. Normalt oppnås kjønnsmodenhet i 3-4 års alderen.

Mort finnes på Østlandet, muligens også i østlige deler av Finnmark. Den er en av norges mest tallrike karpefisker. Morten lever i innsjøer og tilstøtende elver, og svømmer ofte i store stimer. Den er vanligvis knyttet til vegetasjon strandsonen der den spiser bunndyr, men i tallrike bestander lever den pelagisk og beiter zooplankton og kan også inkludere planter i dietten. Morten kan danne egne brakkvannsstammer i elvemunninger som vandrer opp i ferskvann for å gyte. Gytetiden er om våren, når vanntemperaturen har nådd 10-12 grader.

Regnbueørreten hører egentlig hjemme på Nord- Amerikas vestkyst, men dens gode tilpasnings evne har ført til at den har blitt utsatt mange steder i Europa. I Norge ble de første utsetningene foretatt rundt 1908, men det var oppdrettsforsøkene på 1950- tallet som var mest fruktbare. Regnbueørreten har fått det norske navnet sitt fra det fiolettrosa båndet den har på siden. På ryggen og halen har den mørke flekker. Arten kan bli opptil 79 cm og 9,4 kg i Europa, men blir nesten doppelt så stor Nord- Amerika. Den finnes i stasjonære bestander i stillestående vann og i vandrende bestander i rennede vann. Arten stiller ikke så strenge krav til leveforholdene som laks og ørret, og finnes også i dammer og tjern som ikke har så rent vann. Føden består av insekter, krepsdyr og småfisk som f. eks. amerikansk ørekyte. Tidligere regnet man regnbueørreten som en art under den Atlantiske lakseslekten Salmo, men den regnes nå som en art i den pasifiske lakseslekten Oncorhynclus. Regnbueørreten finnes i hele landet.