Artsinformasjon

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten.
Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Det er 10 ulike måkearter i Norge, når bare “Måke” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som Larus sp.
Ettersom det finnes flere slektsnavn for Måker vil denne observasjonen bli plassert under Måkefamilien, Laridae.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Kjennetegn: Taksvalen har som andre svaler kløftet stjert, spisse vinger og korte bein. Den skiller seg imidlertid ut med et tydelig hvitt felt øverst på stjerten som ellers svart som resten av fuglens overside. Undersiden er ren hvit. Taksvaler er den eneste spurvefuglen med fjærkledde bein.

Utbredelse: Taksvalen hekker i alle deler av Norge, men er vanligere i Sør-Norge, hvor den hekker både i de større byene og i høyfjellet.

Forflytning: Taksvaler er trekkfugler som holder til i tropisk Afrika om vinteren. Enkelte flyr også helt til den sørlige delen av Afrika. Vårtrekket starter trolig i mars og de første taksvalene når Norge ved månedsskiftet april-mai.

Hekkebiologi: Taksvalen bygger reir av fuktig jord som den plukker opp med nebbet fra bakken. Reiret fester den på vertikale flater under takskjegget på hus, gårdsbygninger, broer, trær eller bergvegger. Taksvalen er en typisk kolonihekker og det kan være mange taksvalereir på samme sted. Eggene legges i slutten av mai til ut i juni og ruges i omtrent 15 dager. Ungen forlater reiret etter 25-30 dager og et nytt kull legges en ukes tid etter dette. Kullene består av 4-6 egg.

Næring: Taksvaler spiser insekter som de snapper i luften. De trives ekstra god der det finnes husdyrgjødsel som gir mat for fluer og andre småkryp.