Artsinformasjon

Dette er egentlig en marin art, men den forekommer ofte i grunne ferskvann langs kysten i Europa, og i estuarier (f.eks. elvemunninger med brakkvann. Elben er et eksempel). Arten ble registrert av Vardafjell videregående skole i Tornesvatnet ved Haugesund. Tornesvatnet ligger så nær havets overflate at springflo kommer inn i vannet. Det er derfor ganske salt på bunnen selv om det er ferskt ved overflaten. Arten er også registrert i Aust-Agder, Vest-Agder og i Sør-Trøndelag. Den første registreringen i Sogn og Fjordane er gjort av Stryn videregående skole som fant arten i Kjeldevatnet i Stryn.

Er kjent fra hele Norge. De avlange koloniene sitter på vannplanter et stykke under overflaten, og helst i svakt rennende vann. Den finnes både i lavlandet og i høyfjellet, men ser ut til å foretrekke et visst næringsinnhold i relativt reint vann.

Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge.

Sjelden art som har blitt funnet spredt over hele Norge, men fortrinnsvis knyttet til vegetasjon i littoralen. Den kan også finnes på steinete strender. Navnet er synonymt med Gyraulus crista (L.).

Tidligere registrert på Øst- og Vestlandet. Kan danne store kolonier (meter lange) i næringsrikt, gjerne forurenset vann. Har blitt funnet i svakt brakkvann med saltholdighet opptil 8 promille.

En vanlig art som finnes over hele landet. Den suger kroppsvæsker fra evertebrater, hovedsaklig snegler og skjell, men noen ganger også fra fåbørstemark og fjærmygglarver.

Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr.

Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge.

Denne arten foretrekker brakkvann. Den var kjent fra noen få lokaliteter i England på 1880-tallet, men spredde seg fort i England i de første tiårene i dette århundret, også til ferskvann. Den ble også oppdaget på kontinentet. Første funn i Norge var i 1954, og den er nå kjent i brakkvann langs hele kysten fra Halden til Haugesund. De nærmest beslektede artene er kjent fra Sørøst-Asia og rundt New Zealand, så man regner med at arten har spredd seg til Europa med båter. Innen Europa er spredning med vannfugl også en mulighet. Arten er partenogenetisk, så ett individ er nok til å etablere en ny bestand. Den krever høyt kalkinnhold (CaO + MgO) for å trives.
Arten er synonym med Potamopyrgus jenkinsi (Smith).

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Regnes som en typisk kystart, og er funnet langs kysten fra Halden til Bodø. Nymfene er tolerante, og antas å være relativt tolerante også overfor surt vann. Flygetid fra april til midten av august. Nymfene kan være vanskelige å skille fra den nærstående arten C. puella. Denne er imidletrid bare kjent langs kysten fra Halden til Stavanger.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående vann blant vegetasjon. Flygetid april – august.

En svært euryøk art som finnes i mange typer innsjøer og dammer. Utbredt over store deler av Europa, Asia og Afrika, og finnes i hele Norge. Lever helst i vegetasjonsbeltet langs stranden. Ved hjelp av et par spesialiserte børster på antennene kan de henge seg fast med ryggsiden mot vannplantene, mens de filtrerer små partikler fra vannet.

Juvenile individer kan ikke artsbestemmes.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den Imidletid funnet oppunder grensen til Finnmark. Arten lever i næringsfattige vann og sakterennende elver.

Lever i stillestående og sakte rennende vann. Er tolerant overfor oksygensvinn, og tåler derfor organisk forurensning.

Arten er registrert nord til og med Nordland. Lever i små, næringsrike dammer og sjøer med mye vegetasjon, også i brakkvann. Synes å tolerere endel forurensning.

I Norge funnet langs kysten nord til og med Troms. Arten trives best i oligotrofe vann. Er også funnet i brakkvann.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjonsrikt, stillestående eller sakterennende vann med relativt høyt næringsinnhold. Flygetid mai – okt .

En svært stor og vanlig slekt i stillestående vann, med noen arter også i rennende vann. De fleste artene forekommer i næringsrikt (eutroft) vann, og noen arter tåler svært mye organisk forurensning. Det finnes imidlertid arter som også lever i mesotroft og oligotroft vann. Masseforekomst av larver i denne slekten i et ellers oligotroft vann, kan tyde på lokan forurensning fra f. eks husholdning eller jordbruk. Larvene har hemoglobin (de er kraftig røde) og kan derfor overleve i vann med oksygensvinn. Hemoglobinet er svært likt menneskets, og kan føre til allergiske reaksjoner. Slekten er et kompleks av såkalte “sibling-arter” og kan bare bestemmes korrekt på båndmønstre på kjempekromosomer i dyras spyttkjertler. Pupper kan ikke bestemmes, og voksne hanner er problematiske.