Artsinformasjon

Dette er et karakteristisk vårinsekt som flyger så snart det blir sol. Som mange andre dansefluer fanger hannene bytter som hunnene får spise på under parringen. Sidan det generelt er lite insekter ute når denne arten svermer, pleier hannene ofte å fange hverandre som mat til hunnene. Dette er et av de tydeligste tilfellene på seksuell kannibalisme.

Hunnen ligner på hannen, men skiller seg fra denne på at den ytterste delen av vingene er mye bredere, i tillegg til at bakkroppen er dratt ut til en spiss.

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Kjennetegn: Grønnsisikhannen er kontrastrikt mønstret i gult, grønt og svart mens hunnen er mørkere grå med innslag av grønt og gult. Sangen om våren er et karakteristisk “ptlyyyyy”.

Utbredelse: Den er sterkt knyttet til gran- eller furuskog. Den er utbredt i hele landet der den finner er slik skog, men finnes også i bjørke- og gråorskog-habitater.

Næring: I hekkesesongen er konglefrø viktigste matkilde, mens i vinterhalvåret oppholder grønnsisiken seg i åpnere landskap med orefrø som viktig kostinnslag. Besøker gjerne foringsplasser.

Forflytninger: De fleste grønnsisikene trekker ut av landet til Vest- Mellom- og Sør-Vest-Europa i september-oktober, men i milde vintre med rike frøsettinger overvintrer en del individer i Norge.

Hekkebiologi: Reiret plasseres gjerne høyt ute på en gran- eller furugrein eller i buskas av gran, furu eller einer, og er vanskelig å finne. Eggleggingen starter vanligvis i april-mai, og det er trolig vanlig at den fostrer to kull i løpet av hekkesesongen.

Gråsisiken er en relativt vanlig hekkefugl knyttet til høyereliggende områder i Sør-Norge, mens den er utbredt helt ut mot kysten fra Trøndelag og nordover. Habitatet man finner den i er gjerne (fjell)bjørkeskog, men også i vierregionen. Arten er som mange andre finkefugler avhengig av frøproduksjonen (spesielt bjørk) når den hekker, noe som avgjør kullstørrelse og hekkesuksess. Som følge av næringsvalget er de delvis nomadiske og det kan være lang avstand mellom hekkeplassene fra år til år. Om vinteren er den mer enn villig på foringsplassen, og kan være meget tallrik noen år. De største bevegelsene om høsten inntreffer i perioden fra oktober til november, og mange individer overvintrer i Norge om næringstilgangen er tilstrekkelig. Hekkesesongen starter tidlig i juni, men varierer med høyde over havet og i en nord-sør gradient.

Neslesommerfuglen er en av våre vanligste og mest lettkjennelige dagsommerfugler. Den finnes i hele Norge, også på høyfjellet. Arten har fått sitt navn fordi larvene lever på nesle. Sommerfuglene har to generasjoner: Allerede fra mars av kan man se de første individene om våren. Det er voksne sommerfugler som har overvintret. Denne generasjonen er på vingene fram til mai og stundom juni. I juli dukker nye friske individer opp. Disse er på vingene helt fram til de går til overvintring, gjerne i september.