Artsinformasjon

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Kjennetegn: Med sine svarte store øyne kan kattugla virke litt skummel. De kraftige ropene i mørket kan også virke litt nifse. Spesielt hunnfuglenes lokkeloder som er skarpe, kan få en til å skvette om natta. Kattuglene kommer i to fargevarianter, en brunspraglet og en gråspraglet.

Næring: Kattuglene lever av mus og småfugler som de fanger i området rundt reirplassen sin. Kattuglene kan også fange insekter og meitemark når det er få andre dyr å finne.

Hekkebiologi: På steder der det er mye mat å finne, kan uglene få 5-6 unger. Før ungene kan fly har de lys dundrakt. De klatrer gjerne rundt i trærne noen dager før de klarer å fly skikkelig.

Utbredelse: I Norge er kattugla utbredt langs kystnære områder i Sør-Norge, men også tildels innover innlandet. Nord for Trondheimsfjorden er den sjelden. Den foretrekker løvskog og kulturlandskap, og er et vanlig innslag i noen av de sørnorske byene.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.