Artsinformasjon

Funnet både i Sør- og Nord- Norge, men ikke langs Vestlandskysten fra Hordaland og nord til Troms.

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Norges vanligste skivesnegl i ferskvann. Også funnet i relativt oligotrofe sjøer. Lever i littoralen og sublittoralen, fortrinnvis i områder med vegetasjon.

Relativt tolerant art som lever i littoral/sublittoralsonen, og også i rennende vann. Den tåler uttørking. Vanlig art i de fleste deler av landet.

Sjelden art som har blitt funnet spredt over hele Norge, men fortrinnsvis knyttet til vegetasjon i littoralen. Den kan også finnes på steinete strender. Navnet er synonymt med Gyraulus crista (L.).

En vanlig art som finnes over hele landet. Den suger kroppsvæsker fra evertebrater, hovedsaklig snegler og skjell, men noen ganger også fra fåbørstemark og fjærmygglarver.

Utbredt i hele Sør-Norge nord til Trondheim. Arten er tolerant, og finnes i alt fra oligotrofe til eutrofe vann og dammer, også i dystrofe og humuspåvirkede vann. Tåler også vann med lav saltholdighet. Den store ryggsvømmeren blir ca. 15-16 mm lang, og kan ta store byttedyr.

I stillestående og rennende vann. Hovedhabitat er littoralen, men arten kan gå dypere enn de fleste andre snegleartene. Utbredt over det meste av landet, men ikke registrert på Sør- eller Vestlandet.

Denne arten foretrekker brakkvann. Den var kjent fra noen få lokaliteter i England på 1880-tallet, men spredde seg fort i England i de første tiårene i dette århundret, også til ferskvann. Den ble også oppdaget på kontinentet. Første funn i Norge var i 1954, og den er nå kjent i brakkvann langs hele kysten fra Halden til Haugesund. De nærmest beslektede artene er kjent fra Sørøst-Asia og rundt New Zealand, så man regner med at arten har spredd seg til Europa med båter. Innen Europa er spredning med vannfugl også en mulighet. Arten er partenogenetisk, så ett individ er nok til å etablere en ny bestand. Den krever høyt kalkinnhold (CaO + MgO) for å trives.
Arten er synonym med Potamopyrgus jenkinsi (Smith).

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

Sørlig art i Norge, kjent fra Østlandet og langs kysten nord til Bergen. Vannskorpionen er ca 20 mm lang uten pusterøret. Den lever gjerne på mudder- eller leirbunn nær vegetasjonen i bredden, og svømmer så dårlig at den drukner hvis den ikke kan krype til overflaten av og til.

Utbredt over hele landet, men ikke så vanlig på Østlandet. Larven lever i stillestående til sakterennende vann. Oligotrof til mesotrof art, og finnes ikke i de mest næringsrike vann. Krever endel åpne områder med stein eller klipper i strandsonen. Larven bygger fangstnett blant plantedetritus, og er predator. Flygetid mai – juli.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Tolerant art som er funnet både i næringsfattige fjellvann, forurensede vann og i brakkvann. Finnes over hele landet.

Utbredt i hele landet. Larvene er rovdyr som bygger fangstnett. Lever hovedsaklig i kaldt, rennende vann på stein og sandbunn, men kan også finnes i strandsonen i innsjøer. Tålererer også noe organisk forurensning. Flygetid mai – sept.

Kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den Imidletid funnet oppunder grensen til Finnmark. Arten lever i næringsfattige vann og sakterennende elver.

Ikke kjønnsmodne individer av Limnodrilus-slekten kan ikke bestemmes til art. Tre arter finnes i Norge. Artene kan være vanskelige å skille, og forekommer ofte i store mengder på forurensede lokaliteter. Det dreier seg sannsynligvis i de aller fleste tilfeller om L. hoffmeisteri.