Artsinformasjon

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge.

Sang: Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best som hekkefugl i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog. Om vinteren kan dompap finnes nær sagt over alt, og besøker gjerne bebyggelse og fuglebrett.

Forflytninger: Dompapen er overveiende standfugl, men visse år kan vi få besøk av østlige fugler på vandring etter næring.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Kjennetegn: En stor, grågrønn fink med kraftig nebb og gule tegninger på vingene. Gule felter på halen blir synlige i flukt.

Sang: Grønnfinken har en klangfull kanarifugllignende sang der en slags “tuit”-lyd gjentas i sekvens. Den har flere strofer der forskjellen virker å være at de enkelte “tuit”-lydene unnagjøres fortere, slik at spennet går fra strofen “tuit-tuit-tuit-tuit” via “tu-tu-tu-tu-tu” til den tettere “ryryryryyyyt”.

Utbredelse: Grønnfinken trives ved åpen kulturmark i lavlandet og langs kysten der den ernærerer seg på ulike typer frø. Finnes i det meste av landet, men er mer fåtallig som hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: For det meste vegetabilsk kost, og i mindre grad insekter. Den er en vanlig gjest på fuglebrettet.

Forflytninger: En god del grønnfinker overvintrer i Norge, mens andre trekker til Nord-Europa, England og til vestkysten av Sverige i perioden september-oktober.

Hekkebiologi: Reiret bygges gjerne et par meter over bakken i einer, gran eller i hekker, og eggleggingen tar i Sør-Norge til i april, og i mai lenger nord. I Sør-Norge er det vanlig med to kull.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Gulspurven er langstjertet med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten. Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”.

Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark.

Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet.

Forflytninger: Den er standfugl, men deler av den nordnorske bestanden trekker til Nord- og Vest-Europa.

Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager.

Havella finnes sirkumpolart i høyarktiske og mellomartiske områder. I Norge finnes den i høyfjellsområder i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker i ferskvann helt ut til kysten. Hovedutbredelsen er i Nord-Norge. Typisk hekkeplass for havella er små ferskvannsdammer og tjern i fjellet, som regel over tregrensen, eller i tilsvarende vegetasjonsfattige områder langs kysten i nord. Også på Svalbard finnes havella hekkende, der kan den hekke helt i sjøkanten. Havella er svært hardfør, om vinteren trekker den ut til kysten og finnes da vanlig hele veien fra Finnmark til svenskegrensen. Flest finner vi i de tre nordligste fylkene. De ligger da spredt i småflokker på gruntvannsområder, de dykker til bunnen for å finne vesentlig animalsk føde. Mange av de fuglene som overvintrer hos oss kommer fra områder lenger øst. Vårtrekket foregår i april-mai, etter at den lyse vinterdrakten er erstattet med en mørkere sommerdrakt. Fra slutten av september begynner havellene å returnere til overvintringsområdene sine langs kysten, i Sør-Norge normalt ikke før i oktober. De kan finnes overalt fra de ytterste skjærene til langt inn i fjordene.

Habitat: Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog.

Utbredelse: Havørna finnes over store deler av Øst-Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme. I store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom Prosjekt Havørn. Fram til havørna ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden.

Forflytninger: Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Lunden er kanskje vår mest karakteristiske alkefugl, også kalt sjøpapegøye på grunn av sitt store fargerike nebb. En utpreget koloniruger, som i Norge finnes fra Rogaland til Finnmark. ¾ av den norske hekkebestanden på 2 millioner par finner vi i Nordland og Troms. På grunn av stort overfiske av den nordatlantiske sildestammen, fikk lunden i Norge store problemer. Våre største kolonier produserte knapt unger flere sesonger på rad på 70 og 80-tallet. Kosten består av småfisk som sild og småsil, men den kan også ta børsteormer og krepsdyr. Lunden trekker ofte langt til havs utenfor hekkesesongen. Våre fugler overvintrer i Nordsjøen, rundt de Britiske øyer, i Barentshavet, og tildels langs norskekysten.

Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større.

Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse.

Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen.

Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige.

Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær.

Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.