Artsinformasjon

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Kjennetegn: Hannen er svart eller brunsvart på oversiden, har hvite vingebånd og er kritthvit på undersiden. Hunnen er mer anonym, og er brun der hannen er svart, har mindre hvitt i vingen, og er mer skittenhvit på undersiden.

Habitat: Den svarthvite fluesnapperen finnes overalt i Norge unntatt på høyfjellet og langs den mest eksponerte delen av kysten vår. Den foretrekker løvskog framfor barskog, men finnes i begge skogstypene såfremt det finnes tilgjengelige reirhull.

Forflytninger: Mot slutten av april dukker de første vårfuglene opp etter å ha tilbragt vinteren i Vest-Afrika. Etter fullendt hekking drar de tilbake til vinterområdene i september.

Næring: Animalsk. Larver av insekter og andre småkryp, samt voksne insekter og edderkopper.

Hekkebiologi: Den svarthvite fluesnapperen er en hullruger som mer enn gjerne tar i bruk fuglekasser. De legger 5-7 ensfargete blå egg i mai, og ruger på disse i ca. 14 dager.

Kjennetegn: Taksvalen har som andre svaler kløftet stjert, spisse vinger og korte bein. Den skiller seg imidlertid ut med et tydelig hvitt felt øverst på stjerten som ellers svart som resten av fuglens overside. Undersiden er ren hvit. Taksvaler er den eneste spurvefuglen med fjærkledde bein.

Utbredelse: Taksvalen hekker i alle deler av Norge, men er vanligere i Sør-Norge, hvor den hekker både i de større byene og i høyfjellet.

Forflytning: Taksvaler er trekkfugler som holder til i tropisk Afrika om vinteren. Enkelte flyr også helt til den sørlige delen av Afrika. Vårtrekket starter trolig i mars og de første taksvalene når Norge ved månedsskiftet april-mai.

Hekkebiologi: Taksvalen bygger reir av fuktig jord som den plukker opp med nebbet fra bakken. Reiret fester den på vertikale flater under takskjegget på hus, gårdsbygninger, broer, trær eller bergvegger. Taksvalen er en typisk kolonihekker og det kan være mange taksvalereir på samme sted. Eggene legges i slutten av mai til ut i juni og ruges i omtrent 15 dager. Ungen forlater reiret etter 25-30 dager og et nytt kull legges en ukes tid etter dette. Kullene består av 4-6 egg.

Næring: Taksvaler spiser insekter som de snapper i luften. De trives ekstra god der det finnes husdyrgjødsel som gir mat for fluer og andre småkryp.