Artsinformasjon

Blomsterfluene etterlikner veps ved ofte å ha varselfarger i gult og svart, men de er helt harmløse og stikker ikke. Det er påtruffet over 300 forskjellige arter i Norge.

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Kjennetegn: Halelengde 1/3-1/2 av kroppslengde, mørk/svart på oversiden med grålig underside. Rygg rustbrun til mørkebrun, buken grålig. Ørene er nesten skjult i pelsen. Kroppslengde 90-160 mm, hale 35-70 og vekt 20-60 (maxvekt i overkant av 100) gram. Natt- og skumringsaktiv.

Habitat: Kalde og tempererte områder fra Norge og Mellom-Europa østover gjennom Asia. Også i norvestlige Nord-Amerika. I Norge fra Hardangervidda til Trondheimsfjorden og fra Helgeland og nordover. Finnes i høyereliggende barskog og opp til snaufjellet. Trives på fuktig mark nær myrer og bekkekanter. God svømmer. Sykliske bestandssvingninger med bestandstopper hvert 3.-4. år.

Næring: Hovedsaklig planterøtter.

Formering: Drektighetstid ca 21 døgn, 5-6 (kan spenne fra 1-10) unger i kullet. 2-4 kull i sommerhalvåret.

Kjennetegn: Sommerdrakt mørk gråbrun på oversiden, lyysere kroppssider og hvit underside, føtter og hale.Hvit vinterdrakt, i enkelte lavereliggende strøk er vinterdrakten gråblå. Kroppslengde inntil 60 cm, hale 5-7 cm og vekt 2,5-5 kg. 8-10 cm lange ører med lange svarte spisser.

Habitat: Finnes i nordlige Europa og Asia. En isolert bestand i Alpene. I Norge over hele landet untatt en del øyer.

Næring: Gress, urter og blader om sommeren. Lyng, bark og skudd av ulike løvtrær om vinteren.

Formering: Kjønnsmodner vanligvis som ettåring. 1-3 kull i året, kullstørrelsen er 2-6 (i enkelte fall inntil 9). Drektighetstid 48-52 døgn.

Spor: Framføtter plasseres skrått bak hverandre, beveger seg som regel i sprang med bakfotsporene foran sporene fra framføttene. Bakfotspor inntil 13 × 3,5 cm og framfotspor inntil 5 × 3 cm. Om vinteren er lorten små boller med diameter 1-2 cm.

Humlene har en bred kropp, og er som regel veldig hårete. De har en svart grunnfarge med vanligvis gule striper, men brunt, rødoransje eller gråhvitt er også farger som forekommer på norske arter. Vingene er gjennomsiktige.

Humlene er av de få insektene i Norge som kan termoregulere til en viss grad. De kan regulere kroppstemperaturen sin ved å forbrenne fett og karbohydrater, og må opp i minst 30 grader for å kunne fly. Dette er grunnen til at man kan se humler som er ute og flyr når temperaturen egentlig er for lav for insektaktivitet.

I Norge er det funnet 50 arter maur. De har bitende munndeler og en tydelig
avsnøring mellom bak og forkropp. På ryggsiden av denne kan sees en eller
to forhøyninger eller knuter. Hannene og fertile hunner har vinger. Hunnene
mister disse etter parringen. Arbeidere er vingeløse. Mange arter danner
store flerårige kolonier.

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Alle tovingene i underorden Nematocera har trådformete antenner. De fleste har også en slank kropp.

Neslesommerfuglen er en av våre vanligste og mest lettkjennelige dagsommerfugler. Den finnes i hele Norge, også på høyfjellet. Arten har fått sitt navn fordi larvene lever på nesle. Sommerfuglene har to generasjoner: Allerede fra mars av kan man se de første individene om våren. Det er voksne sommerfugler som har overvintret. Denne generasjonen er på vingene fram til mai og stundom juni. I juli dukker nye friske individer opp. Disse er på vingene helt fram til de går til overvintring, gjerne i september.

Det finnes mellom 600 og 700 arter i Norge.

Røye finnes bare på den norlige halvkule, og den er funnet i alle norske fylker. Den trives godt både i hurtigstrømmende vann og dype, kalde innsjøer. Røya trenger oksygenrikt vann, og den sjøgående formen finnes i saltvann helst inne i fjorder og i skjærgården. I Nord- Norge går røya litt lenger ut fra kysten enn i Sør- Norge. Røya var den første ferskvannsfisken som vandret inn i Norge etter istiden, og den regnes til de arktiske fiskearter. Som ørret og laks opptrer røya i forskjellige drakter avhengig av miljø, kjønn og om den er i paringstid eller ikke. Størrelsen varierer også. Den sjøgående formen blir som regel 1-2 kg, mens den stasjonære dvergformen i ferskvann sjelden blir større enn 10-15 cm. Stasjonær røye spiser små krepsdyr og mygg larver, mens røye i sjøen hovedsaklig lever av raudåte og fiskeyngel.

Snutebillene er den mest artsrike familien i dyreriket og omfatter 40000
arter, hvorav 300 er funnet i Norge. De norske artene blir opp til 2cm
lange. Snuten varierer fra relativt kort og butt til nesten like lang som
resten av kroppen. Alle snutebiller er planteetere, og noen av dem er
viktige skadedyr.

Stankelbein omfatter ca. 250 arter i Norge. De varierer i størrelse fra 65 mm ned til 15 mm i vingespenn. Larvene er gravende, og landlevende arter kan gjøre skade på planterøtter. De vannlevende larvene kan grave seg ned i gytegroper og spise fiskeegg. De er regnet som en viktig predator på lakseegg.

Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art.

Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter.

Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk.

Vevkjerringene har åtte lange og tynne bein, ingen innsnøring mellom for- og bakkropp, og de mangler spinnvortene som vi finner hos edderkopper, og de spinner dermed ikke nett. De har ikke giftkjertler. Vevkjerringer lever av små insekter, andre evertebrater, sopp og dødt plantemateriale.