Artsinformasjon

Kjennetegn: Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene.

Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Eurasia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 (Norsk Fugleatlas) ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status.

Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc.

Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften.

Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden.

Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene. Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.
I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler. Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Kjennetegn: Svarte med hvitt nebb. Voksne sothøner har også hvit panne.

Utbredelse: Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia.
Utbredelsen og habitatkrav er omtrent identisk med det som er beskrevet for sivhøne. Den forekommer i næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap, og med størstedelen av den norske bestanden rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den finnes imidlertid lenger nord enn sivhøna, med en bestand rundt Trondheimsfjorden og hekkefunn også i Nordland.

Levesett: Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater.

Næring: Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene.

Forflytning: En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland.

Utbredelse: Toppdykkeren har vandret inn i Norge i løpet av 1900-tallet, og har etablert bestander på Jæren, Lista, i indre del av Trondheimsfjorden og lavereliggende deler av Østlandet. Over halvparten av bestanden finnes i Oslo og sør-ostover.

Leveområde: Den hekker helst i større næringsrike vann i jordbrukstrøk med mye småfisk. Særlig foretrekker den vann med beskyttede bukter med takrørskog, og partier med åpen mosaikk av sivøyer og beskyttede vannspeil. Toppdykkerbestanden i Europa har profitert kraftig på øket eutrofiering av innsjøer grunnet tilsig fra jordbruket. Dette fører til økning i bestandene av mort og andre karpefisk som er toppdykkerens viktigste føde.

Migrasjon: Det forekommer spredte observasjoner av arten langs kysten nord til Trondheimsfjorden om vinteren, da helst i langgrunne områder. Mesteparten forlater imidlertid Norge og tilbringer vinteren i Vest-Europa. Allerede i mars-april vender de tilbake til hekkeområdene.