Artsinformasjon

Sneglene i denne familien er i likhet med skilpaddesneglene pyramideformet og lever på hardt underlag hvor de suger seg fast. Tre arter i to slekter er vanlige langs norskekysten.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Opptil 1,5 cm lang. Skallfarge: Gul, brun, grønn, oransj eller svart. Glatt skall. Vanlig i Nordatlanteren og lever gjerne på litt grunnere vann på grisetang.

Kjennetegn: Når den er utstrakt er den rundt 6 cm høy, munnskivens diameter er ca 5 cm. Voksne individer har 192 2 cm lange tentakler i 6 kranser som kan trekkes inn. Vanligste farge er dyp rød, men den forekommer også i grønne, fiolette og brune varianter. Gjerne blå ring rundt munnåpningen

Leveområde: Det er en utpreget gruntvannsart som finnes på hardbunn fra fjæra og ned til 10 meters dyp. Hesteaktinien er meget hardfør og tåler uttørking og store temperatursvingninger.

Utbredelse: Den finnes langs Atlanterhavskysten fra Vest-Afrika til Arktis.

Formering: Hesteaktinien formerer seg ukjønnet og føder levende unger.

Forsvar: Ytterst på tentaklene har den nesleceller med neslegift som aktiveres ved berøring.

Kjennetegn: Mosedyrene blir ofte oversett fordi de små enkeltindividene (zooidene) bare er rundt 1 mm lange. Zooidene omgir seg med et gelatinøst, læraktig, eller kalkholdig exoskjelett, og danner kolonier på fast underlag. Koloniene kan danne forskjellige tredimensjonale strukturer, og er på en måte “fersvannets korallev”.

Mosdyrene lever som oftest av å filtrere næringspartikler fra vann, men kan også gripe små byttedyr med tentaklene sine. De kan være svært vanlige i sakterennende vann. Mosdyrene er tallrike i havet, men artsfattig i ferskvann. I Norge er mosdyr dårlig undersøkt og bare syv ferskvannsarter er kjent.

Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger.

Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

Kan bli 4 cm høy, og er den største av strandsneglene. Skallfargen er hvit, oransj, rød, gråbrun eller svart. Kraftig skall. Er vanlig langs hele kysten. Den lever gjerne i nedre deler av fjæra på fast undrlag.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Strandreker lever på grunt vann langs store deler av kysten.

Palaemon elegeans kalles òg gjerne for strandreke.

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.