Artsinformasjon

Kjent fra den nordlige halvkule, og fra Sør-Amerika. Den lever som parasitt på vannfugl ved å krype inn i nesehulen, og suge blod der. Den vanligste av to arter andeigle i Norge.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Norges vanligste skivesnegl i ferskvann. Også funnet i relativt oligotrofe sjøer. Lever i littoralen og sublittoralen, fortrinnvis i områder med vegetasjon.

En vanlig art som finnes over hele landet. Den suger kroppsvæsker fra evertebrater, hovedsaklig snegler og skjell, men noen ganger også fra fåbørstemark og fjærmygglarver.

Denne iglen forekommer i ferskvann over hele verden unntatt Australia. Den finnes i alle typer ferskvann unntatt dammer med mye Sphagnum-mose hvor den suger kroppsvæsker fra andre evertebrater. Er registrert fra stort sett hele Norge.

I stillestående og rennende vann. Hovedhabitat er littoralen, men arten kan gå dypere enn de fleste andre snegleartene. Utbredt over det meste av landet, men ikke registrert på Sør- eller Vestlandet.

Meitemark kan være vanskelig å bestemme og spesielt ungdomsstadier.

Denne arten foretrekker brakkvann. Den var kjent fra noen få lokaliteter i England på 1880-tallet, men spredde seg fort i England i de første tiårene i dette århundret, også til ferskvann. Den ble også oppdaget på kontinentet. Første funn i Norge var i 1954, og den er nå kjent i brakkvann langs hele kysten fra Halden til Haugesund. De nærmest beslektede artene er kjent fra Sørøst-Asia og rundt New Zealand, så man regner med at arten har spredd seg til Europa med båter. Innen Europa er spredning med vannfugl også en mulighet. Arten er partenogenetisk, så ett individ er nok til å etablere en ny bestand. Den krever høyt kalkinnhold (CaO + MgO) for å trives.
Arten er synonym med Potamopyrgus jenkinsi (Smith).

Vanligste ferskvannssnegl i Norge. Relativt tolerant for surt og kalkfattig vann.

I Norge funnet langs kysten nord til og med Troms. Arten trives best i oligotrofe vann. Er også funnet i brakkvann.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Utbredt i hele landet. Larvene er rovdyr som bygger fangstnett. Lever hovedsaklig i kaldt, rennende vann på stein og sandbunn, men kan også finnes i strandsonen i innsjøer. Tålererer også noe organisk forurensning. Flygetid mai – sept.

Vanskelig å artsbestemme. Kun funnet i 2 lokaliteter i Norge tidligere.

Arten er regnet som sjelden i Norge. Tidligere ble den funnet langs kysten fra Halden til Stavanger, men er ikke funnet i Østfold og Akershus i de seinere åra. En antatt tolerant art, men muligens ømfintlig for eutrofiering. Nymfene lever i stillestående, ofte små vann, og kan være vanskelig å skille fra den nærstående C. pulchellum, som er utbredt nord til Bodø. Flygetid fra slutten av april til midten av september, men mest tallrik i juni og juli.

Svært vanlig i hele landet. En tolerant art som lever både i rennende og stillestående vann, og er den av døgnflueartene som tåler lavest pH.