Artsinformasjon

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Smålommen har en sirkumpolar utbredelse, og hekker svært langt mot nord, bl.a. på Svalbard og Franz Josefs Land. Fordi den er den minste av lommene har den en kortere hekkesyklus, og klarer dermed å gjennomføre hekkingen i en så kort sesong. I Norge finnes den over det meste av landet, men er svært sjelden som hekkefugl mellom Agderfylkene og Mjøsa. Gode bestandsoverslag mangler, men det er grovt anslått 2000-5000 par. Den tetteste hekkebestanden finnes langs kysten fra Møre & Romsdal og nordover. Typiske smålomvann er svært små, ofte ikke stort lenger enn hva fuglen trenger for å komme i luften.
Torvmyrer på øyer eller fjellplatå ut mot kysten virker å være nøkkelhabitat.Det er viktig med stabil vannstand i hekketiden og helst en lav torvkant for å lette ankomsten til reiret. Smålommen er vanlig langs kysten også om vinteren, oftest på langgrunne områder. Selv om mange overvintrer i Norge, er det usikkert om dette er fugler fra den norske hekkebestanden eller fugler fra andre hekkeområder (Island, Grønland, Russland.) Det foregår et betydelig vårtrekk langs vestkysten i april-mai, og mange trekker ut av landet og til nordsjøområdet i september-november .

Kjennetegn: En relativt liten vadefugl med korte bein og kort nebb. Til stadighet vipper den på stjerten. Strandsnipe flyr ofte lavt over vannet med nedoverbøyde vinger som beveges støtvis. Oversiden er olivenbrun med mørkere spetter, mens undersiden er helt hvit.

Habitat: Arten er meget nært knyttet til vann, og så lenge vann ikke er noen begrensning er den lite kritisk til habitatvalget. Den unngår eksponert kyst, og foretrekker kanskje mest av alt noe steinete strandlinje med vegetasjon.

Utbredelse: Strandsnipa er vår mest tallrike vadefugl, med en bestand i Norge på anslagsvis 150 000 par. Vi finner den helt fra kysten, til langt opp i fjellheimen, spredt over stort sett hele landet.

Forflytninger: De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika. Høsttrekket foregår i stor grad fra juli-september, mens vårtrekket avvikles mellom april-mai.

Næring: Bløtdyr, insekter og insektlarver.

Kjennetegn: Toppmeisa er lett kjennelig med svart-hvite og spraglete hodetegninger, sin fjærtopp og en ensfarget, gråbrun ryggside. Lyden er et karakteristisk rullende “prululull” eller “prulululi’t”.

Habitat: Den er en utpreget barskogsfugl og foretrekker skog med gammel gran og furu i Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag.

Forflytninger: Toppmeisen er standfugl og meget stasjonær. Ungfugler kan streife en del på ettersommeren og høsten.

Næring: Føden består av edderkopper, insekter og ulike frø, særlig granfrø.

Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig på våren i hulrom i morkne trær eller i fuglekasser med egglegging fra starten av april. Kullstørrelsen på rundt 4-6 egg er mindre enn det man finner hos de andre meisene. Rugetiden er ca. 14 dager. Hekkere i kyststrøk av Sør-Norge kan ha to kull i sesongen.