Artsinformasjon

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Gravanda, og noen få arter til i slekten Tadorna, danner en slags systematisk overgang mellom gjess og ender. Den finnes langs mesteparten av Nord-Europas kyster og er lett kjennelig på den vakre fjærdrakten og det karakteristiske knallrøde nebbet. I Norge finnes den fra svenskegrensen helt nord til Finnmark. Den er avhengig av gruntvannsområder, siden mesteparten av føden består av en liten snegl som fanges ved å filtrere mudder i nebbet. Det at gravanda er avhengig av å finne slike biotoper med langgrunne mudderflater forklarer i stor grad artens utbredelse: Den er vanlig fra svenskegrensen til Rogaland, svært fåtallig i Hordaland og Sogn & Fjordane, for så å bli mer vanlig fra Sunnmøre til Helgelandskysten. Gravanda er trekkfugl, som bare en sjelden gang observeres vinterstid. Men allerede i mars begynner de å komme tilbake til hekkeplassene, etter å ha overvintret langs de nordvest-europeiske kyster. Etter at ungene er store, trekker de voksne fuglene ut av landet allerede fra juli, de samles da i Vadehavet (Tyskebukta) for å myte. Ungfuglene trekker sørover seinere, fra siste halvdel av august og utover i september-oktober.

Kjennetegn: Gulspurven er langstjertet med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten. Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”.

Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark.

Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet.

Forflytninger: Den er standfugl, men deler av den nordnorske bestanden trekker til Nord- og Vest-Europa.

Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager.

Kjennetegn: Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene.

Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Eurasia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 (Norsk Fugleatlas) ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status.

Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc.

Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften.

Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden.

Kjennetegn: Jernspurv er en stillfaren fugl som liker seg i buskas og undervegetasjon. Nebbet er tynt, rygg og vinger er brunspettet, og undersiden, hals og deler av hodet er metallgrå. Sangen er en knirkende og behagelig hvislende strofe.

Utbredelse: Jernspurven hekker over hele landet med unntak av treløse kyststrøk i Finnmark og i de høyeste strøkene i Sør-Norge.

Bevegelser: Norske jernspurver er overveiende trekkfugler og trekker til vinterkvarterer i Sør-Vest-Europa. Noen individer overvintrer langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Hoveddietten under hekketiden er insekter, ellers i året lever den på ulike frø og noe bær.

Hekkebiologi: Hunnen bygger reir lavt over bakken gjerne i einer eller lave graner, og legger 5-6 egg i midten av mai (i juni på fjellet og i Finnmark). Eggene ruges av hunnen og klekkes etter 12 døgn. Ungene blir i reiret i 10-14 døgn og mates med insekter av begge foreldrene under denne perioden og i ytterligere to uker etter at de har forlatt reiret. Jernspurven har et allsidig parsystem. Hunner og hanner hevder begge territorier, og graden av overlapp mellom hunn- og hannterritorier kan gi følgende ulike parforbindelser: en hann hekker med en hunn (monogami), en hann hekker med flere hunner (polygyni), en hunn hekker med flere hanner (polyandri) og flere hanner hekker sammen med flere hunner (polygynandri).

Kjennetegn: Nebbet er kort og kraftig, mens vingene er relativt lange. Voksne fugler er gråsvarte med svarte vinger, stjert og rygg. Nakken og øredekkfjærene er lysere grå, og øynene (iris) er hvite. Ungfuglene er mer ensartet brunsvarte og har mørke øyne. Kjønnene er like, og størrelsen er som en 3/5 kråke.

Habitat: Den er i stor grad knyttet til kulturmark, men finnes også vanlig i flere norske byer.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i store deler av Eurasia. Den forekommer i flere underarter fra øst til vest, og nord til sør.

Forflytninger: Mange kaier overvintrer i Norge. Noen tar derimot turen sørover til Kontinentet på denne årstiden. Vårtrekket skjer i mars og april, mens høsttrekket foregår fra oktober av.

Næring: Søker næring for det meste på bakken. Her finner den insekter, mark og snegler, men går heller ikke av veien for ymse frø og bær den skulle komme over. Kan også gå på åtsler.

Hekkebiologi: Hekker helst i hulrom, og går i fuglekasser tilpasset dens størrelse. Reiret bygges av begge kjønn og består av gress og kvister som blir foret med hår. Normalt legger fire eller fem egg i månedskiftet mellom april og mai. Eggene ruges i 15-20 dager, og ungene forlater reiret etter en måned.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Pilfinken ligner litt på gråspurven, men de kan greit skilles på at pilfinken har rødbrun isse, svarte kinnflekker og hvitt bånd over nakken.

Habitat: Den trives i parkanlegg i byer og tettbebyggelse og i kulturlandskapets jordbrukslandskaper og i kringliggende skogpartier.

Utbredelse: I Norge finner vi pilfinken på Østlandet, langs Sørlandskysten og videre nord til Hordaland. Den har også etablert seg her og der i Trøndelag, og blir sett sporadisk nord til Finnmark.

Forflytninger: Arten er overveiende standfugl, men kan forflytte seg lokalt utenom hekketiden. Enkelte individer trekker sørover ut av landet.

Næring: Dietten består hovedsaklig av frø, men den tar også noe insekter og trives på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Pilfinken hekker i hulrom, ofte i kolonier og gjerne i fuglekasser. To kull i sesongen er vanlig, det første i mai, det andre i juni. Reiret er av strå og fóret med fjær. Den legger 4-6 egg som ruges i 12-14 døgn. Ungene er i reiret i 15-20 døgn.

Kjennetegn: Rødstrupen er karakteristisk med sin runde kropp og sitt røde bryst.

Sang: Sangen er en strøm av klare, sprudlende og boblende toner. Den har også en “tikk-ikk-ikk…”-lyd som man ofte kan høre fra tette busker.

Utbredelse: Rødstrupen er en typisk skogsfugl, men kan også finnes hager og parker. Den hekker i blandingsskog og fuktige barskogsområder i hele landet, men er mer fåtallig i Troms og Finnmark.

Arten finnes både langs kysten og i innlandet, stort sett spredt over hele landet. De tetteste bestandene finner vi fra Trøndelag og nordover. 12 000 par antas å hekke i Norge.

Langs kysten foretrekker sandloen stein og sandstrender, eller strandengområder. I innlandet finner vi den langs elver, mens i fjellet gjerne på tørre områder langt fra vann. Fjæremygg, biller og andre insekter utgjør næringen.

Sandloen er hos oss en utpreget trekkfugl, og drar fra landet i august til september. Den flyr da ned til kysten av Sørvest-Europa, og Nord-Afrika hvor den tilbringer vinteren. Fuglene kommer tilbake i mars-april.

Kjennetegn: Sanglerka er en spurvefugl som er litt mindre enn en stær. Oversiden er brun med mørkere streker, undersiden er beigehvit, og på brystet har den mørke streker. På hodet har den en liten topp som kan reises av og til. Sangen er vedvarende, og de kan synge i timesvis uten stans. Sanglerka ble kåret til “Årets fugl” av Norsk Ornitologisk Forening i 2005.

Utbredelse: Utbredelsesområdet strekker seg fra Japan i øst til Europa i vest. I Norge finner vi den utbredt fra Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Videre nordover er den mer fåtallig, men finnes som hekkefugl i alle norske fylker. Den norske bestanden ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å legge på mellom 100 000 og 500 000 par.

Habitat: Arten er hovedsakelig å finne som hekkefugl i det åpne kulturlandskapet. Endringer i jordbrukets driftformer har vært problematisk for sanglerka, i tillegg til ulovlig jakt etter arten i bla. Frankrike. I Norge har vi ikke tilgjengelig data i forhold til bestandsreduksjon, men fra Falsterbo i Sør-Sverige registrerte de en halvering i antall trekkende fugler om høsten i en femtenårsperioden fra 1970. I Storbritannia har man påvist en reduksjon av bestanden på hele 75% i løpet av de siste 20 åra!

Forflytninger: Arten er en av de aller første trekkfuglene som kommer tilbake om våren. Allerede i slutten av februar dukker de første opp. Normalt forlater sanglerkene Norge i løpet av oktober, men noen overvintrer på Vestlandet.

Hekkebiologi: Hannene jubler høyt i sky for å tiltrekke seg hunner gjennom hele sommeren, og de kan få hele tre kull i løpet av en sesong.

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.