Artsinformasjon

Kjennetegn: Ask er et stor tre som kan bli 15-20 m høyt. Bladene er ulikefinnet med 3-6 par finner. Stammen er rett og barken grågrønn. Vinterknoppene er svarte og hårete. Blomstene er svartfiolette i tette klaser. De blomstrer før løvspretten ut i mai. Nøttene er flate, skruforma med en vingekant.

Voksested: Ask hører til edelløvtrærne våre og krever dermed både god moldrik jord og varme. Du finner den derfor ofte i sørvendte lier og berg, og gjerne litt fuktig.

Utbredelse: På Østlandet inn til Hedmark og i kyst- og fjordstrøk til Nord Trøndelag er den vanlig. Lenger nord er den plantet og siden forvilet seg.

Formering: Både pollen og frø blir spredt med vinden.

Anvendelse: Askeveden er seig og egner seg godt til redskap og møbelvirke. Tidligere ble asketrærne lauvet. Trærne får da en annen form, stammen er kort og sidegreiner som får vokse 5-10 år før de blir kuttet, står ut fra toppen av hovedstammen. Løvet på asketrærne var godt tileggsfôr for husdyrene.

Kjennetegn: Planten vokser i matter og er lett å kjenne når den blomstrer med breie, gule blomster i juli til august. Skuddene er lysegrønne, bladene er litt kantete og sukkulente.

Voksested: Planten er spesielt vanlig på strandberg, men vokser også i tørrbakker, på murer og bergknauser.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet nord til Nordkapp i Finnmark. Den fins også spredt i fjelldalene til Finnmark og videre østover til Varangerhalvøya.

Navnet: Bitterbergknapp har fått navnet fra den bitre smaken.

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Kjennetegn: Er ein av fire tangartar som har blærer, typisk parvis. Bladet har ei tydeleg midtribbe. Blæretangen er svært variabel i forma og på stader med mykje bølgeslag kan han mangle blærer. Formeringsorgana som vert utvikla om våren og sommaren i enden av nokre av greinene er ovale og oppsvulma i moden tilstand men må ikkje forvekslast med blærer.

Leveområde: Likar ikkje for kraftige bølgjer, så du vil ikkje finne han på utsette stader. Ei lita vernande vik kan vere nok til at du likevel finn han på slikestader.

Blåklokke er vanlig både på fjellet og i lavlandet. Det latinske navnet “rotundifolia” henviser til de runde bladene som vi finner helt nederst på planten. Oppover stilken er bladene smale og avlange. Blomsten har en klokkeform som er dannet av fem sammenvokste kronblad. Dette er lett å se ved å telle flikene på klokken.

De røde fruktene til villbringebær er velkjente. Blomsten er hvit. Skuddene er toårige, det første året kommer det tynne skudd uten greiner. Neste år vokser det greiner ut fra skuddet, og da dannes blomster og bær. Vokser gjerne på åpne steder med steinete, nitrogenholdig jord. Du finner den ofte i veikanten.

Kjennetegn: Furu blir et stort tre, opptil 40 meter høyt. Furu har ofte en lang naken stamme med greinene samlet øverst. Nålene sitter to og to sammen, og furu har lengre nåler enn gran. Knoppene er spisse og klisne. Konglene er matt gulbrune og spisse.

Voksested: Den kan vokse på tørre skrinne steder, på myr, på næringsfattig og på kalkrik grunn.

Utbredelse: Furu vokser i nesten hele landet. Den går nesten opp til Nordkapp, og i fjellet går den opp til 1400 m høyde. Furu var blant de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden.

Økologi: Furuskogene slipper inn mer lys og er ikke så tette som granskogene. Det er derfor ofte frodigere i en furuskog enn i en granskog.

Anvendelse: Furu har alltid vært brukt til mange formål. Først og fremst til husbygging, men de andre plantedelene som skudd, røtter og bark har også vært utnyttet.

Arten kan verta inntil 40 cm høg. Gjelvtangen kan forvekslast med blæretang utan blærer. På våren kan den skiljast ut på dei lange, gulgrøne, oppsvulma formeringsorgana i skotspissane. Ellers er gjelvtangen vanlegvis mykje smalare og midtribba blir gradvis borte i skotspissane. Den er vanleg på utsette stader frå Trondheimsfjorden og nordover. I Skagerrak synes algen å trivast best i havneområde.

Grønnalgene er den største og mest varierte gruppen av planktonalger som en finner i ferskvann. 90% av alle grønnalger finnes i ferskvann og bare 10% i sjøvann. I sjøvann er de fleste grønnalger bentiske (fastsittende). I ferskvann er de fleste grønnalgene planktoniske, men det finnes også bentiske grønnalger som danner trådformet belegg på stein og kvister.

Det er beskrevet flere tusen arter av grønnalger, men systematikken er usikker og det må antas at flere av artene bare er ulike former av samme art.

Havsalat er flat i forma, og med unntak av i vitskaplege samanhengar er det akseptabelt å kalle alle grøne bladforma algar i Noreg for havsalat.

Kjennetegn: Hestehoven er en av de første plantene som blomstrer om våren. Den er flerårig og har kraftig og skjellkledd stengel. Om våren har planten en enkelt gul blomsterstand, som er kjent for de fleste. Når blomstene forsvinner utvikler planten etterhvert store grønne blader som ofte dominerer vegetasjonen der de vokser. Rotsystemet er omfattende og dyptgående.

På snøfrie og varme lokaliteter kan de gule blomstene titte fram allerede i desember og januar, men normalt er blomstringstiden i mars og april i Norge.

Arten finnes nokså vanlig i det meste av landet. Den er en klimatisk hardfør plante som kan vokse helt opp mot høyfjellet.

Kjennetegn: Dette er den fjerde tangarten med blærer. Den har tallrike små (2-3mm) runde flyteblærer som sit på ein liten stilk.. Algen finst frå om lag ein halv meters djup og nedover. Om våren veks det ut eittårige greiner som blir inntil 2 m lange, og har tett med blærer og små avlange blad. Om hausten løsner greinene og driv avstad.

Japansk drivtang er relativt ny i Noreg (sidan 1988) og spreier seg ved å drive laust eller festa til trestammer, båtskrog og liknande. Han veks spreidt langs kysten frå Østfold til Sogn og Fjordane. På Sørlandet er han blitt svært vanleg og likar seg best i bukter som er verna mot vind, og i sund med skjell og sandbotn.

Lodnetaum ser ut som ein lodden martaum, av mange hår som stikk ut frå tråden. Den er vanlegast på beskytta stader.

I Norge har vi importert to arter sypress, nutkasypress og lawsonsypress, som begge kommer fra Nord-Amerika. De har forvillet seg ut i skog og berg. De likner tujaene, men konglene er kuleforma med treharde, skjoldforma kongleskejll. Hos tujane er konglene flaskeforma med lærharde, flate kongleskjell.

Greinene til denne slekta endar i ei kloliknande form. Algen kan bli opptil 20 cm lang, men i mange tilfelle er individa så små at du så vidt kan sjå klørne med berre auget. Rekeklo kan vekse på steinar og fjell, og på andre algar.

Kjennetegn: Relativt lite tre eller stor busk (3-10 m). Bladene har oftest 6-8 par kvasstannete finner, og endefinnen er ikke større enn de andre finnene. Hvite blomster i mai/juni og karakteristiske rødoransje bær fra august.

Forplantning: Blomstrene er fulle av nektar og pollineres av ulike insekter. Bærene modnes om høsten og ofte er det først i oktober fuglene, spesielt trosten, spiser dem. Frøene spres svært effetivt på denne måten. Rognebærene er egentlig ikke bær, men hører til eplegruppen og er altså botanisk sett et eple i miniatyr.

Utbredelse: Vanlig i hele landet fra sør til nord, fra kysten og opp i fjellet (1500 m).

Anvendelse: Rogn har vært oppfattet som et hellig tre og fortellinger om treet bærer preg av trolldom. Det fins mange sagn og råd om hva rogna kunne brukes til. Rognebarken har vært brukt til å bake inn i flatbrød for å drøye maten. Rognebærgelè er det mange som fortsatt lager. Rogneveden er slitesterk og har vært brukt til ulike redskap.

Kjennetegn: Lite tre eller busk (3-7 m). Bladene har oftest 1-2 par frie finner og stor, lappet og oftest avrundet endefinne. Undersiden er gråhåret. Rognasal er en krysning mellom rogn og sølvasal.

Du finner den i tørre skogkanter, krattskog og berg. Den er nokså vanlig på Østlandet og i kyststrøkene nord til Lofoten. Rognasal er endemisk for Norden (finnes bare her).

Kjennetegn: Sagtang (30 – 60 cm) manglar blærer og er lett å kjenne igjen ettersom han har ein sagtagga ytterkant. Han finst sjeldan i fjøra, men du kan ofte sjå han like nedanfor. På meir bølgjeutsette stader er sagtangen smalare og har ikkje så markante tenner som på verna stader.

Salturt er en liten plante med tykke gjennomskinnelige, leddaktige stengler som kan bli opptil 15 cm. Planten vokser på leir- og sandstrender og i saltpanner. Langs vår kyst er det ikke så mange av slike strender, og den finnes derfor spredt på kysten nord til Troms. Salturt er den av våre landplanter som går lengst ut i sjøen der den kan danne tette enger. Planten er en sukkulent. Det vil si at den har store vannfyllte celler i stengelen (andre sukkulenter kan ha det i bladene). Dette vannvevet er med på å fortynne alt saltet planten tar opp, og planten unngår å dø av saltforgiftning. De små uanselige blomstene blomstrer fra juli til september.

Kjennetegn: Sisselrot er en liten bregne, den blir opptil 40 cm høy. Bladene har avrundete fliker. Bak på bladet blir det dannet sporehoper, de sitter i to rekker langs midten av bladfliken. Stilken er om lag så lang som bladplaten, og hårløs. Fargen er lysegrønn eller mellomgrønn, og bladene kan være litt læraktige. Om våren dannes det nye blad, men bregnen er likevel vintergrønn.

Sisselrot trives på frisk og fuktig jord som er litt steinete, også langs kysten og i bergskråninger. Sisselrot vokser på fuktige steder, gjerne i murer, bergskråninger og steinurer. Den finner næring blant steinblokker og i ur, mellom steingjerder, ved gamle løvtrær, i eng, hei og sanddyner ved kysten.

Sisselrot vokser i absolutt hele landet unntatt deler av indre Nordland.

Sisselrot vokser ofte i bratte skrenter, og har en spiselig jordstengel som smaker lakris.

Bregner oppsto allerede i devon.

Skogstorkenebb har blå/lilla blomster og håndflikete blader. Den vokser oftest i lysåpne skoger på litt næringsrike plasser. Fruktemnet er smalt og spisst, og kan minne om et storkenebb.

Kjennetegn: En liten tettgreinet busk med sprikende kvister og korte, kvasse vedtorner. Bladene er smalt omvendt eggforma, runde i spissen og lodne på undersiden. Blomstene er små og sitter enkeltvis oppetter kvisten og ikke i klaser som hos hegg. De springer ut omtrent samtidig med bladene. Frukten er rund, blådogget og minner om en plomme.

I Norge vokser slåpetorn vill i lavlandet rundt Oslofjorden og videre sørvestover langs kysten til Kristiansand. Du finner den også spredt i Rogaland og Sunnhordland. Den er plantet helt nord til Steigen i Nordland. Den regnes for å være en varmekjær kystplante. Slåpetorn vokser lysåpent på tørre berg og i skogkanter.

Smalkjempe er en ugressplante som har blitt spredt rundt i verden med menneskets jordbruk. Man sier derfor at smalkjempe har fulgt i menneskets fotspor. Planten har lange smale blader og brune blomster samlet i en topp. Når den blomstrer stikker det ut lange hvite pollenbærere,som gir et karakteristisk utseende.

Storlind kan bli opptil 30-40 m høyt. Trærne har vært plantet i hager og parker og har så forvillet seg. Det er mulig at storlind har vokst naturlig i Østfold. Der den har forvillet seg finner du den i næringsrik løvskog og skogkanter. Det er mest av den rundt Oslofjorden og sør til Kristiansand. Storlind skiller seg fra lind ved at den har store (8-10 cm breie), hårete blad og bladskaft, og harde tykkskallede nøtter med fem tydlige lister.

Kjennetegn: Smale, linjeforma blader som vokser i en rosett. Bladene har ofte mørke flekker på grunn av sopp. Små blomster på en lang stengel stikker opp av bladrosetten. Lysegule pollenknapper.

Kjennetegn: Strandsmelle kan likne engsmelle, men stengelen hos strandsmelle er mer krypende og planten vokser i lave tuer. Det er færre blomster i kvasten enn hos engsmelle og de hvite blomstene er større. Bladene er smale og kjøttfulle.

Leveområde: Strandsmelle vokser på strandberg og grusstrand. Den liker god tilgang på næring (nitrat og fosfat) og du finner den derfor ofte på steder med tangrester og fuglegjødsel. Engsmelle kan også vokse inne i landet på ras- og grusmark.

Utbredelse: Planten er vanlig langs hele kysten, sjeldnere i innlandet.

Svartburkne er en liten bregne som gjerne vokser i klynger i små sprekker i stein og berg.

Kjennetegn: Vanlig svartburkne er 10-20 cm, og kjennetegnes av slanke og smale bladplater som er enkelt finnet. Bladene er grønne vinteren over, og mangler omtrent totalt behåring. Bladskaftene er stive og blanke, enten mørke eller svarte. Midtribben har antydning til vingekanter. Sporehushopene framstår som brunrøde og sitter tett i tett under bladet hvor de danner mønstre.

Sporehushopene (sori) er linjeformede med slør (indusium) langs den ene kanten.

Svartburkne er vanlig i lavlandet nord til Lavangen i Troms, og for øvrig vokser den i skogbeltet på den nordlige halvkulen.

Bregner oppsto allerede i devon.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Svartburkne

Tarmgrønske er svært vanleg i fjørepyttar og er elles vanleg i fjøra frå verna til middels utsette stader. Når du finn ein grøn alge som er litt bladforma, kan du sjekke om han er hol. Er han det, kan du gå ut frå at det er tarmgrønske. Han liknar ofte på figuren. Dersom algen ikkje er hol, sjå på havsalat.

De gule blomstene til tiriltunge lyser muntert opp veikantene. Blomstene er samlet i skjermer. Ser du nærmere på hver enkelt av blomstene, ser du at de er typiske erteblomster der sammenvokste kronblader danner “seil, vinger og kjøl”. Erteplanter har nitrogenfikserende knoller henter nitrogen fra lufta. Det gjør at de kan vokse på næringsfattig jord.