Artsinformasjon

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Havella finnes sirkumpolart i høyarktiske og mellomartiske områder. I Norge finnes den i høyfjellsområder i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker i ferskvann helt ut til kysten. Hovedutbredelsen er i Nord-Norge. Typisk hekkeplass for havella er små ferskvannsdammer og tjern i fjellet, som regel over tregrensen, eller i tilsvarende vegetasjonsfattige områder langs kysten i nord. Også på Svalbard finnes havella hekkende, der kan den hekke helt i sjøkanten. Havella er svært hardfør, om vinteren trekker den ut til kysten og finnes da vanlig hele veien fra Finnmark til svenskegrensen. Flest finner vi i de tre nordligste fylkene. De ligger da spredt i småflokker på gruntvannsområder, de dykker til bunnen for å finne vesentlig animalsk føde. Mange av de fuglene som overvintrer hos oss kommer fra områder lenger øst. Vårtrekket foregår i april-mai, etter at den lyse vinterdrakten er erstattet med en mørkere sommerdrakt. Fra slutten av september begynner havellene å returnere til overvintringsområdene sine langs kysten, i Sør-Norge normalt ikke før i oktober. De kan finnes overalt fra de ytterste skjærene til langt inn i fjordene.

Denne majestetiske fuglen hekker ikke i Norge, men har norskekysten som et viktig overvintringsområde. Hekkeområdene strekker seg fra Island og vestover gjennom Nord-Amerika. Den finnes i vinterhalvåret langs hele kysten, men er sjelden øst for Lista og i Troms
og Finnmark. Islommen er betraktelig større enn våre hjemlige lommer, og kan ta nokså store fisker. Noen av de tetteste bestandene finnes langs de langgrunne strendene på Jæren og i Møre & Romsdal, men også Vega-området i Nordland er meget viktig. Beregninger tilsier at 1000-2000 individer overvintrer i Norge. Den foretrekker altså gruntvannsområder, men kan dukke opp nærmest hvor som helst langs kysten. Det er meget uvanlig at den opptrer i ferskvann, men det forekommer. Den er mest vanlig i den midtre delen av skjærgården, dvs. mellom øyer og skjær og i mindre grad ut mot åpne havet og inn i fjordene. Arten er vanligst forekommende i perioden oktober-mai, men noen individer, trolig overveiende ungfugler, kan sees hele året.

Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene. Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.
I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler. Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større.

Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse.

Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen.

Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige.

Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær.

Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang.

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Habitat: Skjærpiplerka er den eneste av våre piplerker som er fullstendig knyttet til kysten.

Utbredelse: Den er klart vanligst utbredt i Sør-Norge nord til og med Nord-Trøndelag. Men finnes som hekkefugl så langt nord som til Finnmark. Ingen gode bestandsestimat foreligger, men det er anslått at mellom 50 000 – 200 000 par hekker hos oss.

Forflytninger: De aller fleste fuglene trekker ut fra landet om høsten, i september til oktober. Overvintringsområdene er i Nederland, på de Britiske øyer, og i Spania og Frankrike. I mars – april kommer de tilbake til Norge.

Næring: Insektlarver og snegler, kombinert med frø fra strandplanter, utgjør kosten. Matsøket foregår langs bakken, enten i langgrunne fjæreområder, eller på svaberg.

Hekkebiologi: Skjærpiplerka hekker i bergsprekker helt ute mot sjøen. I sydligere strøk lagger de to kull, men ikke i Norge.

Kjennetegn: Lite, rundt hode, oversiden oftest gråbrun, småflekket, sider og undersiden lysere. Hanner blir inntil 1,8 meter lange og kan veie 130 kg., hunnene kan bli 1.5 meter lange.

Habitat: Kystene av nordlige Stillehav og Nord-Atlanteren fra Portugal til Murmansk. Langs hele norskekysten og en liten koloni ved Svalbard. Finnes ofte i fjorder, og kan gå opp i elver. Lever i flokker og er nokså stasjonære.

Næring: Fisk og evertebrater.

Formering: Kjønnsmoden i 4-årsalderen, parring om høsten og 1 unge fødes på land i juni-juli. Steinkobben kan forsinke fosterutviklingen for å tilpasse fødselen til forhold gunstige for å ale opp unger.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Svartanda finnes på Island, i nordlige Storbritannia, og fra fjellområder i sør- skandinavia gjennom hele Sibir til vestlige Alaska. I Norge er den funnet hekkende i samtlige fylker med unntak av Vestfold, Østfold og OsloSvartanda velger seg helst en hekkeplass i høyereliggende områder. Den er vanligst i bjørkebeltet, men finnes både i høyfjellet og under barskogsgrensen. Sammenlignet med havelle og sjøorre, har svartanda en sørligere utbredelse i Norge. Det finnes ganske gode forekomster i fjellområder i indre Rogaland og Agder. De største forekomstene ellers er i Oppland og i indre deler av Trøndelag og Nordland, men den hekker spredt også nordover til Finnmark. Om vinteren trekker svartanda ut til kysten, de finnes da i gruntvannsområder langs hele kysten vår og videre sørover helt til kysten av Vest-Afrika. Trolig trekker mange av de norske fuglene til farvannene rundt Danmark. Fra april-mai foregår vårtrekket nordover langs kysten vår, og fuglene ankommer hekkeplassene avhengig av isløsningen.

Teisten finnes langs hele norskekysten fra Østfold til finnmark. De største konsentrasjonene har vi fra Mørekysten og nordover. Det finnes ingen gode estimater på den totale norske bestanden, men 40 000 par er blitt antydet. Mye tyder på at den norske bestanden har gått sterk tilbake i nyere tid. Dette skyldes etter all sansynlighet villminkens predasjon på reir og unger i koloniene. Teisten lever stort sett av fisk, som den finner i grunne sjøområder langs kysten. Om vinteren finner vi teisten fordelt langs hele norskekysten, kanskje tettest i Møre og Romsdal, og Trøndelag. Hekkingen, som foregår inne i steinurer, starter i Mai.

Ærfuglen hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene. Den er sterkt knyttet til saltvann, og hekker normalt ikke i innsjøer. Ærfuglen er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Trolig hekker minst 100.000 par ærfugl langs kysten vår, den er også en vanlig hekkefugl på Svalbard hvor bestanden er beregnet til 20-25.000 par. Ærfuglen er svært stasjonær langs norskekysten, av ca. 1700 gjenfunn og kontroller av ringemerkede fugler fra Møre til Nordland hadde bare en flyttet seg mer enn 50 kilometer. Noen tusen fugler fra Østersjøen trekker over land for å overvintre i Trondheimsfjorden, mens noen av hekkefuglene fra Sørlandet trekker over til danske farvann om vinteren. Ærfuglen legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.