Artsinformasjon

Her inngår to arter: C. unicornis (rousselet, 1892) og C. hippocrepis (Schrank, 1830). Siden vi ofte finner overgangsformer mellom disse to, behandles de her under ett. Dyrene kan leve enkeltvis, men etterhvert som de formerer seg sitter ‘søstrene’ (de er partenogenetiske) sammen i en rund koloni, hvert dyr forankret i en geléliknende matrix. Koloniene kan bli ganske store, og godt synlige med det blotte øye. Dyrene lever som plankton, gjerne i epilimnion i oligotrofe sjøer. Kan opptre i store mengder om sommeren, men forsvinner som oftest om vinteren. Hanner opptrer som frittsvømmende individer på sensommeren. Eggene de befrukter blit til tykkveggede hvileegg som tåler både tørke og frost, og klekker neste vår.

Dette er den minste av våre vannlopper, bare 0,3mm lang. Arten er utbredt over hele landet i nesten alle slags vanntyper. Den lever helst i tilknytning til detritus og de algene som vokser på dette, og ernærer seg av svært små partikler. Vanligst i littoralen, men kan også trenge seg dypere ned langs bunnen. Fanges relativt ofte i planktontrekk også. Meget vanlig over hele Europa, også i fjellet og i endel arktiske strøk.

Denne vannloppen elsker klare, rolige vann. Den lever mellom vannplanter langs bredden, eller planktonisk i de øverste 1-3 meter av vannet. Den utvikler seg optimalt i eutrofe vann med lite humus og høy pH.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

En liten planktonisk art som bare er kjent fra Østlandet. Den opptrer som en typisk sommerform i de frie vannmassene, og kan tilbringe vinteren som copepodittlarve (dvs. larve som er ganske stor og likner de voksne) nedgravd i vannets bunnsedimenter. Dyret hviler da i en slags dvaletilstand (diapause). Den treffes oftest i større innsjøer, men er ikke sjelden også i mindre vann.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.