Artsinformasjon

Tidligere kun registrert i Hordaland og Finnmark. Lever i dammer og innsjøer, planktonisk og mellom planter. Tåler også brakkvann.

Lever både i åpen, ubeskyttet strandsone, og blant vannplanter, der den filtrerer substratet for næringspartikler. Arten er ganske vanlig over hele landet, og lever i de fleste typer vann.

Dette er den minste av våre vannlopper, bare 0,3mm lang. Arten er utbredt over hele landet i nesten alle slags vanntyper. Den lever helst i tilknytning til detritus og de algene som vokser på dette, og ernærer seg av svært små partikler. Vanligst i littoralen, men kan også trenge seg dypere ned langs bunnen. Fanges relativt ofte i planktontrekk også. Meget vanlig over hele Europa, også i fjellet og i endel arktiske strøk.

Vanlig i hele Europa, og funnet i stort sett hele Norge. Lever i littoralsonen i makrofyttbeltet.

En liten art (0,5mm). Ligner av utseende på flere andre Alona-arter. Forekommer i strandsonen i både store og mindre innsjøer, der den lever blant undervannsplanter og på mudderbunn langs vegetasjonsrike strender. Den er vidt utbredt i Europa, og er også funnet på Island og Grønland.

En av våre vanligste hoppekreps i strandsonen. Den forekommer over hele landet. Lever blant all slags vegetasjon på grunt vann, også i stilleflytende elver. Arten er euryøk, og lever både i rent, eutrofiert, og forsuret vann.

En av de minste (0.5mm) vannloppene, med karakteristisk, kuleformet kropp. Arten kan vise seg å bestå av flere nærstående arter. Tidligere mente man at den fantes over store deler av kloden, men etterhvert har man skilt ut flere arter fra denne. Utbredt i Eurasisa i alle slags vanntyper, i det hele tatt en svært euryøk art. Som regel i den vegetasjonsfrie delen av strandsonen. I næringsrike innsjøer kan den forekomme som plankton, den spesialiserer seg da på å spise store, trådformede alger.

En liten strandlevende vannloppe som vanligvis finnes i vegetasjonen. Den fremre delen av hodeskjoldet er trukket ut til en stor “spade”. Dyrene ernærer seg ved å løsne partikler fra underlaget (vannplanter), nesten slik sneglene gjør. Bevegelsen er karakteristisk krypende.

En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer.

Denne arten er en av våre vanligste småkreps, og forekommer over hele landet. Den lever i strandsonen, helst der det ikke er for mye vegetasjon. Næringen består av små partikler som filtreres fra substratet. Arten er meget typisk for uten for tett vegetasjon. I fjellet er den også vanlig i mindre dammer.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

Nokså vanlig form i makrofyttbeltet i innsjøer. Den kan også finnes litt dypere. Den finnes over mesteparten av Norge, men utbredelsen er ikke godt nok kjent. En euryøk art med vide toleransegrenser mht vannkjemi ( pH, salinitet, etc.).

Vanlig i hele landet. Lever i strandsonen, men kan gå dypere enn sine slektning M. viridis. Tåler ikke surt vann og høy saltholdighet så godt som M. viridis

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.