Artsinformasjon

I Norge er denn arten knyttet til barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag. Den kan også gå opp i bjørkebeltet, men er ikke funnet i høyfjellet. Lenger sør i Europa kan den derimot finnes over 2000 moh. Vi kjenner bare ett funn fra Vestlandet (Sogn), og få fra Nord-Norge til Lofoten. Synes ofte knyttet til humøse vann.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En stor rovform, som lever pelagisk i mange av våre innsjøer. Dyret er utstyrt med en lang pigg bakerst som gir det en total lengde på godt over 5 mm. Den klarer seg dårlig der predasjonen fra fisk er intens, f. eks. fra sik. Derimot finnes den ofte i vann med ørret eller ørret og røye, selv om begge disse gjerne spiser den. Opptrer ofte fåtallig i planktonprøver. Dette skyldes delvis at den er en rask svømmer, og dels at antallet naturlig nok er lavere enn av dens byttedyr. Overvintrer vanligvis bare som hvileegg. Den er vanligst i næringsfattige vann, men dette kan godt skyldes at eutrofe innsjøer ofte har høy fiske-tetthet. Utbredt over hele landet. Idammer i høyfjellet forekommer en enda større form, som muligens er en egen art.

En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Dette er en av de største vannloppene. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.