Artsinformasjon

Dafnier er små krepsdyr som lever i innsjøer og dammer over hele landet. De lever hovedsaklig ute i de frie vannmassene, selv om du også kan finne de langs land. Små dyr som lever ute i vannmassene kalles dyreplankton. De spiser planteplankton, og blir selv spist av større dyr, inkludert fisk.

Kjennetegn: Dafniene fanges lettest med en planktonhåv, og i et prøveglass kan du se dem som små prikker som beveger seg, 1-2 millimeter store. Når de legges under en lupe, ser du at de har et hode med en “snute” og ett stort, mørkt øye. Dafnine kan ligne på sin kusine Bosmina, me de skilles fra hverandre ved at Bosmina har en lang snabel der Dafnia har sin lille snute.

Dafnier kan formere seg uten befruktning, også kalt jomfrufødsel. Det vil si at mødre lager døtre som er genetiske kopier av seg selv. De blir raskt voksne, og kan få barn når de er to uker gamle. Voksne dafnier kan legge et nytt kull hver tiende dag, og det kan være 20 barn i ett kull. Når alle barna er døtre som selv kan produsere like mange barn, kan dafniene raskt bli mange dersom det er nok mat, slik som i en innsjø om våren når algene blomster opp.

Dafniene kan også ha vanlig formering med befrukting. Dette skjer særlig om høsten, da produserer de hanner og lager hvileegg som kan tåle tørke og frost.

Den spesielle reproduksjonsmåten gjør at dafnier er mye brukt som forsøksdyr. De har kort livssyklus, produserer mange unger, og alle barna i et kull har likt genmateriale.

Et eksemplar av slekten Eudiaptomus som ikke kan bestemmes til art. I Sør-Norge dreier det seg sannsynligvis om arten E. gracilis, mens det i Nord-Norge gjerne kan være E. gracilioides.

Spredt registrert på Østlandet, i Agder, Telemark og Nordland. Vanlig art i små dammer og tjern, spesielt om våren, der den svømmer nær overflaten.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.