Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

Denne arten har en østlig utbredelse, like til Kina. Hos oss er den vanlig nord for Trøndelag. Finnes både i små vann og i større innsjøer, som f.eks. Røsvatn, og kan utgjøre en viktig del av planktonsamfunnet. Vi kjenner også til et lite område i Trysil hvor arten finnes, og den er vanlig på andre siden av svenskegrensen. Den har også dukket opp i enkelte vann like sør for Bergen, men mangler ellers i Sør-Norge. Den synes å være nokså tilpasningsdyktig, og lever både i klare, oligotrofe vann, og i forurensede (eutrofe) vann. I nordlige strøk har den gjerne en generasjon per år, gjerne avbrutt av en fase med hvileegg. Lenger sør kan vi finne flere fortløpende generasjoner uten pause imellom.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

En av de minste (0.5mm) vannloppene, med karakteristisk, kuleformet kropp. Arten kan vise seg å bestå av flere nærstående arter. Tidligere mente man at den fantes over store deler av kloden, men etterhvert har man skilt ut flere arter fra denne. Utbredt i Eurasisa i alle slags vanntyper, i det hele tatt en svært euryøk art. Som regel i den vegetasjonsfrie delen av strandsonen. I næringsrike innsjøer kan den forekomme som plankton, den spesialiserer seg da på å spise store, trådformede alger.

En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer.

Denne arten er en av våre vanligste småkreps, og forekommer over hele landet. Den lever i strandsonen, helst der det ikke er for mye vegetasjon. Næringen består av små partikler som filtreres fra substratet. Arten er meget typisk for uten for tett vegetasjon. I fjellet er den også vanlig i mindre dammer.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.

Arten er funnet i hele landet. Lever i rennende vann og i eksponerte, næringsfattige sjøer. Finnes ofte blant knyttnevestore steiner.

Kjennetegn: Som mange av de andre artene i familien Macrotrichidae har den et nokså pussig utseende.

Leveområde: Den ser ut til å være vanligst i næringsfattige, helst større innsjøer, hvor den holder til «især paa saadane Steder, hvor Bunden er mudret og bevoxet med talrige Vandplanter» (etter G. O Sars).

Utbredelse: Arten har en nordlig utbredelse; den er vanlig i Skandinavia helt opp til Finnmark og Kola. Også kjent fra Skottland, men mangler i det kontinentale Europa. Den ser også ut til å mangle i fjellet. En relativt vanlig art.

Arten er kjent fra alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark. Den lever i både rennende og stillestående vann, og trives best i rike organiske sedimenter.