Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

Lever både i åpen, ubeskyttet strandsone, og blant vannplanter, der den filtrerer substratet for næringspartikler. Arten er ganske vanlig over hele landet, og lever i de fleste typer vann.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

En av de minste (0.5mm) vannloppene, med karakteristisk, kuleformet kropp. Arten kan vise seg å bestå av flere nærstående arter. Tidligere mente man at den fantes over store deler av kloden, men etterhvert har man skilt ut flere arter fra denne. Utbredt i Eurasisa i alle slags vanntyper, i det hele tatt en svært euryøk art. Som regel i den vegetasjonsfrie delen av strandsonen. I næringsrike innsjøer kan den forekomme som plankton, den spesialiserer seg da på å spise store, trådformede alger.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

Nokså vanlig form i makrofyttbeltet i innsjøer. Den kan også finnes litt dypere. Den finnes over mesteparten av Norge, men utbredelsen er ikke godt nok kjent. En euryøk art med vide toleransegrenser mht vannkjemi ( pH, salinitet, etc.).

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

Fire familier med 19 arter er mulige å finne i Norge. Utbredelsen til disse artene er derimot ikke registrert i Limnofauna Norvegica fordi denne ordenen er svært dårlig undersøkt her i landet. Harpacticoida er en orden av hoppekreps (Copepoda) på linje med calanoide og cyclopoide copepoder. Det er den mest artsrike ordenen innen Copepoda, og forekommer hovedsaklig i saltvann. En del lever imidlertid i brakkvann og ferskvann av ulike slag, og man kan også finne dem i grunnvann, fuktig mose og mellom fuktige løv. I innsjøen lever de på bunnen som detritus-spisere.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.