Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

Denne slekten omfatter flere arter som er vanskelige å skille fra hverandre. Det er en av de vanligst gruppene i dyreplanktonet i de fleste innsjøer. Kroppen er utstyrt med noen vingeliknende vedheng som er helt karakteristiske. Kroppen blir deformert ved fiksering.

Her inngår to arter: C. unicornis (rousselet, 1892) og C. hippocrepis (Schrank, 1830). Siden vi ofte finner overgangsformer mellom disse to, behandles de her under ett. Dyrene kan leve enkeltvis, men etterhvert som de formerer seg sitter ‘søstrene’ (de er partenogenetiske) sammen i en rund koloni, hvert dyr forankret i en geléliknende matrix. Koloniene kan bli ganske store, og godt synlige med det blotte øye. Dyrene lever som plankton, gjerne i epilimnion i oligotrofe sjøer. Kan opptre i store mengder om sommeren, men forsvinner som oftest om vinteren. Hanner opptrer som frittsvømmende individer på sensommeren. Eggene de befrukter blit til tykkveggede hvileegg som tåler både tørke og frost, og klekker neste vår.

Kjennetegn: Kroppsformen er relativt kort og kompakt. Tre karakterer skiller denne arten fra D. longispina som den ofte sameksisterer med: Øyet er noe mindre, hodet har en mer avrundet form mens bakspinen er kortere enn hos D. longspina. I tillegg kan kloa på bakkroppen brukes som en sikker karakter til å skille de to artene. D. pulex har et varierende antall grove pigger festet ved basis av kloa der de ytterste er mer markante en de innerste. Liksom D. magna har D. pulex en rød farge. Den kan bli større enn D. longispina, men mindre enn D. magna.

Lengde: 1,0 -3,3 mm (hunn), 1,0-1,8 mm (hann)

Utbredelse: Arten er vanlig i fisketomme grøfter, pytter og temporære dammer og koloniserer disse tidlig. Selv om den er funnet i hele landet er de fleste funnene gjort i Oslo-området. Nesten alle lokalitetene har pH > 7,0 og kan karakterises som svært næringsrike.

En liten (0,49mm) strandlevende vannloppe. Den er relativt lett å kjenne, men på små detaljer. Trolig er den ofte forvekslet med andre, og utbredelsen er ikke godt nok kjent. Forekommer trolig over det meste av landet. Lever helst på bunnen (mudder, detritus) eller i påvekst på stein der det samles detrituspartikler. Sjeldnere å finne i vegetasjonsbeltet. Euryøk art som finnes både i næringsrike og -fattige vann.

Denne arten viser ganske stor variasjon i kroppsform. Flere navngitte former med usikker systematisk status inngår i denne arten. Overganger mellom dem forekommer ofte, og har forvirret naturforskerne i over 100 år. I de senere år har studier av innsjøsedimenter avklart endel av forholdene mellom arter og former. Like etter istiden var B.longispina enerådende langt nedover på kontinentet. Etterhvert kom også B.coregoni, som senere har gitt opphav til stor formvariasjon. Dette settes i sammenheng med at innsjøene er blitt mer produktive med tiden. B.coregoni kan derfor benyttes som en indikator på eutrofiering. Mekanismene bak dette er lite kjent, og arten kan også finnes under oligotrofe forhold. I Norge er den lite kjent, men forkommer i eutrofe innsjøer på Østlandet. Nokså uventet ble den funnet på Karmøy av Kopervik vgs.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer.

Finnes antakelig i hele landet. Som navnet sier har den en firkantet kroppsform. Siden kroppen er dekket av et stivt panser (lorica), beholder den formen ved fiksering. Den skilles fra K. hiemalis på mønsteret av lister på panserets ryggside. Arten er vidt utbredt fra Arktis til tropene med en rekke varianter. Finnes hos oss i hele landet inklusive Svalbard, men er ikke blant de vanligste hjuldyrene. Selv om den kan opptre i rene, næringsfattige innsjøer, er det hos oss vanligst å finne den i eutrofe vann. Her kan den til gjengjeld oppnå høy tetthet. Tåler også saltvann.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.

Dette er en av de største vannloppene. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.