Artsinformasjon

Levested: Grønn meitemark kan vi finne i jordsmonn med innslag av leire (åker, eng, skogsenger og i veikanter). Den liker høye pH-verdier (5 til 7) og lever et par-tre desimeter nede i jorda. Den kommer sjelden opp til overflaten.

Kjennetegn: Lengden er 4 til 7 cm, og hovedfargen er grønn med grå eller gule partier. Den har et rundt kroppstverrsnitt og ruller seg sammen når den berøres.

Denne arten er en kosmopolitt.

størrelse: hunnen 9-10mm; hannen, 6-9mm.

Den lager et tubeformet tilfluktsted med fangstmatte tilknyttet åpningen. Og nettet kan bli ganske stort på beskyttede plasser som gamle uthus og kjellere. Utendørs er nettet ofte utsatt for vær og vind og vil som regel være noe mindre.

Kalles gjerne også Vanlig skrukketroll. Dette er et landlevende dyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens myrskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker. Dette er et landlevende dyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller, men er mer
tørketolerant enn murskrukketrollet.

Maksimum lengde: 17 mm.

Hode: Bakre del skjult under første forkroppsledds fremkant. Pannepartiet med avrundet tilspissning. Pannelapper tilnærmet halvsirkelformet.

Antenner: Omtrent like lange som 1/3 av kroppslengden. Flagellum med to klart adskilte ledd.

Øyne: Store, sorte, sammensatt av tallrike småøyne. Sett fra dyrets ryggside strekker de seg fra hodets kant og skrått frem mot pannelappenes midtlinjer.

Forkroppens ryggside: Bakkanten av de to første leddene danner en rett eller svakt buet linje.

Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er plateformete, synlige og klart adskilte. De to første parenes yttergrener har hvite/gjennomskinnelige felt på ytre halvdel. Indre halvdel og de resterende av benparene på bakkroppen er ensfargete.

Pseudotrakéer: 2 par.

Telson: Langt smalere enn bakkroppen, halvsirkelformet med bakre ende utdratt i spiss trekant. Midt på telson finnes en langsgående grop.

Uropoder: Yttergrener kraftige, lett synlige, ytterkantene tilnærmet rette. Innergrener korte og smale.

Kroppsfarge/form: Matt mørkegrå, få/ingen flekker eller fargetegninger. Hode og ryggside med spredte vorter. Kroppsform bredt oval.

Levesett: Norges vanligste art. Finnes i råtne trestubber, under sten og nedfallsgrener, i hager, mursprekker, kjellere og komposthauger. Er langt mer tørketålende enn O. asellus. Spiser råtne plantedeler, alger, bakterier, sopp og åtsler.

Kommentar: I Norge finnes det to arter til av slekten Porcellio, disse kan forveksles med P. scaber.P. spinicornis (maks. lengde 12 mm): Innskjæringen mellom pannelobene og pannepartiet danner en skarp vinkel. Pannelobene er tilspisset. Finnes på kalkrike, tørre og varme steder, stenpartier, murer og bygninger. P. dilatatus (maks. lengde 15 mm): Pannelobene rett avskåret i fremkant. Telson tungeformet, bredere enn hos P. scaber og P. spinicornis og nesten rett avskåret bakerst. Innført art som er ganske sjelden, finnes i nærheten av menneskeboliger.

Levested: Kompostmeitemark finnes i kompost- og gjødselshauger. De lever oppe ved overflaten og er ganske pH- og fuktighetstolerante (tåler pH fra 4 til 7). Kompostmeitemark er imidlertid sårbar for lave temperaturer. Ved optimale forhold øker bestanden fort i antall.

Kjennetegn: De er ganske spenstige og har raske beveger når de forstyrres. Lengden er fra 6 til 12 cm, de er purpurrøde-rødbrune med lyse partier mellom segmentene (tigerstriper). Beltet er lysere enn resten av marken. Kroppstverrsnittet er rundt, og de har en gul kroppsvæske med sterk lukt.

Systematikk: Tidligere ble kompostmeitemark regnet som en art, men er nå delt i to arter. Disse to artene er ikke mulig å skille fra hverandre på det ytre utseendet alene.

De skiller ut et slim som smaker ille, noe som gjør dem lite attraktive som mat for fugler og fisker.

Dette er et landlevende krepsdyr som trenger et fuktig habitat fordi det puster med gjeller. Skrukketrollene Oniscus asellus og Porcellio scaber (Kjellerskrukketroll) er de vanligste landlevende artene i Norge, og finnes gjerne blandt dødt løv, under rotnende trær osv. De kan skilles på at kjellerskrukketrollet er ensfarget grå, mens murskrukketrollet har lysere partier nær ytterranden av kroppen, og gjerne har to rader med gulaktige prikker.

Maksimum lengde: 17 mm.

Hode: Dekkes delvis av første forkroppsledd, jevnt avrundet i fremkant. Pannelober lange og smale, avrundet fremtil.

Antenner: Nesten like lange som halve kroppslengden. Flagellum med tre tydelige ledd.

Øyne: Små, består av mange sorte småøyne, sitter godt ut på hodets sider.

Bakkroppens bukside: Samtlige bakkroppsben er ensfargete, plateformete, synlige og klart adskilte.
Pseudotrakéer: Ingen.

Telson: Langt smalere enn resten av bakkroppen, bakre kant uttrukket i en smal spiss.

Uropoder: Yttergrener store og tydelige, innergrener korte og smale, nesten skjult under telson.

Kroppsfarge/form: Vanligvis skinnende blanke, flekket mørkebrune til grå, flekkene ofte arrangert i tre lengdestriper. Større fargeløse til gule flekker langs ytterkantene av hvert kroppsledd. Det finnes også gule, orange eller røde individer. Kroppen er tilnærmet oval, og bakkroppen skiller seg ikke tydelig fra forkroppen.

Levesett: Fuktighetskrevende art som er vanlig i fuktig løvskog, komposthauger og hageavfall.

Nattveveren er lett å kjenne med en flattrykt bakkropp som har en tydelig bladliknende tegning, og på undersiden av bakkroppen har den to hvite flekker. Grunnfargen på dyret er mørkbrun, med enkelte lysere områder her og der.

Arten meget vanlig over hele Sør-Norge, både i naturen og rundt hus og bygninger.

Kanskje vårt vanligste gulløye. Finnes i hele landet.