Artsinformasjon

Utbredelse: Enkeltbekkasinen finnes i alle de norske fylkene, både i kyststrøk og opp mot fjellet.

Leveområde: Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon.

Næring: Diverse insekter, mark og snegler er foretrukne næringsemner, lite plantekost.

Migrasjon: Under trekket finner man enkeltbekkasinen i alle former for fuktige mudderområder. Noen ganger kan man faktisk se store flokker furasjere helt åpent på dyrket mark. Våre fugler forlater landet i august-oktober, og drar nedover mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer, om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsaklig i mars.

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene.

Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Eurasia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 (Norsk Fugleatlas) ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status.

Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc.

Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften.

Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Rødvingetrosten er en vanlig art i hele Norge, og den finnes hekkende helt fra kysten og opp til vierbeltet i fjellet. Habitatkravet i hekketiden er ikke særlig omfattende, men den foretrekker å legge reiret i lave busker eller yngre plantet skog. Hekkesesongen begynner i april i Sør-Norge, mens den i Finnmark gjerne ikke kommer i gang før i midten av mai. Arten er en utpreget dialektsanger. Det vil si at det er stor geografisk variasjon på sangen. I Trondheim ble det på 70-tallet gjort en studie der det ble uskilt sju distinkte dialekter. Og reiser du litt rundt i Norge om våren vil du høre at de ulike populasjonene høres forskjellig ut. Det er selve sangstrofen som varierer. Den består ofte av klare fløytetoner som faller i frekvens mot slutten. Etter denne strofen avslutter alle med såkalt “trostskvalder”, noe som gjør at arten er lett å kjenne igjen – til tross for stor variasjon. De fleste norske rødvingetrostene trekker ut av landet i løpet av september og oktober for å overvintre på De britiske øyer eller på Kontinentet. Returtrekket om våren kommer i gang allerede i starten av mars. På foringsplassen foretrekker de bær og frukt.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De har hvit mage og svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene.

Utbredelse: Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk.

Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. I Storbritannia har man registrert en tilbakegang i hekkebestanden på 50% i løpet av de siste 20 åra.

Forflytinger: De fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. Noen viper kan prøve å overvintre i Norge under milde vintre.