|
 |
|
|
Artsinformasjon
| | Systematikk | Kommentar |
|---|
| Krikkand (Anas crecca) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Anas
Art: Anas crecca (Krikkand)
| Krikkanda er vidt utbredt over hele den nordlige delen av Eurasia og Nord-Amerika. Denne minste av gressendene våre finnes over hele landet, i de fleste typer innsjøer og ferskvann. Den trives i likhet med andre gressender best i grunne næringsrike områder med rik kantvegetasjon. Krikkanda er den av gressendene våre som hekker høyest opp i fjellet, bl.a. finnes på Hardangervidda gode hekkebestander i 1200-1300 meters høyde. Den er trekkfugl, selv om et lite antall overvintrer, først og fremst i de sørvestlige delene av landet. De fleste tilbringer vinteren i de sørlige nordsjølandene. Fra april returnerer krikkanda til hekkeplassene, seinere lenger nord avhengig av når isen forsvinner på hekkeplassen. I trekktidene kan krikkanda forekomme i temmelig store konsentrasjoner, flere tusen kan f.eks. raste i Nordre Øyeren i Akershus dersom vannstanden er gunstig. Om høsten forlater de fleste oss i løpet av september-oktober. |
| Stokkand (Anas platyrhynchos) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Anas
Art: Anas platyrhynchos (Stokkand)
| Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.
Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.
Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.
Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale. |
| Vipe (Vanellus vanellus) |
 Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Charadriidae (Lofamilien)
Slekt: Vanellus
Art: Vanellus vanellus (Vipe)
| Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De har hvit mage og svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene.
Utbredelse: Vipa hekker i hele Sør-Norge opp til 1000 m.o.h. I de nordligste fylkene begrenser den seg derimot til de kystnære strøk.
Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr utgjør hovednæringen. Vi finner arten vanligst i jordbrukslandskap og myrer med kortvokst gras. Det virker som om omleggingen til moderne driftsformer i jordbruket, har gjort at vipa mange plasser har problemer. I Storbritannia har man registrert en tilbakegang i hekkebestanden på 50% i løpet av de siste 20 åra.
Forflytinger: De fleste drar sørover fra Storbritannia til Spania. De kommer tilbake allerede i februar, og ønsker våren velkommen med sitt akrobatiske fluktspill. Noen viper kan prøve å overvintre i Norge under milde vintre. |
|
|
 |
|
|
