Artsinformasjon

Kjennetegn: Bydua har grå kropp med to svarte striper på vingefjærene. Kroppsfargen varierer fra grå til hvit og svart.

Avstamming: Byduene er rett og slett forvillete tam- eller brevduer. Genetisk sett er de det samme som den ville klippedua. Klippedue er en form som nå dessverre er utryddet fra Norge. De siste forekomstene hos oss stammer fra Rogaland på slutten av 1940-åra.

Utbredelse: Man finner størst forekomster av byduer i de store norske byene, der de til tider kan være meget tallrike.

Hekkebiologi: Det er uhyre effektive fugler, som ofte kan ha fire kull i året. De legger reirene sine på avlukker i hus o.l. til nær sagt hvilken som helt tid på året.

Forflytninger: Bydua er stort sett stasjonær, men små bevegelser i vinterhalvåret har blitt registrert.

Næring: Den spiser villig av brød og matrester som folk mater med i parker, og kommer også innom foringsplasser der den finner de.

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge.

Sang: Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best som hekkefugl i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog. Om vinteren kan dompap finnes nær sagt over alt, og besøker gjerne bebyggelse og fuglebrett.

Forflytninger: Dompapen er overveiende standfugl, men visse år kan vi få besøk av østlige fugler på vandring etter næring.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Pilfinken ligner litt på gråspurven, men de kan greit skilles på at pilfinken har rødbrun isse, svarte kinnflekker og hvitt bånd over nakken.

Habitat: Den trives i parkanlegg i byer og tettbebyggelse og i kulturlandskapets jordbrukslandskaper og i kringliggende skogpartier.

Utbredelse: I Norge finner vi pilfinken på Østlandet, langs Sørlandskysten og videre nord til Hordaland. Den har også etablert seg her og der i Trøndelag, og blir sett sporadisk nord til Finnmark.

Forflytninger: Arten er overveiende standfugl, men kan forflytte seg lokalt utenom hekketiden. Enkelte individer trekker sørover ut av landet.

Næring: Dietten består hovedsaklig av frø, men den tar også noe insekter og trives på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Pilfinken hekker i hulrom, ofte i kolonier og gjerne i fuglekasser. To kull i sesongen er vanlig, det første i mai, det andre i juni. Reiret er av strå og fóret med fjær. Den legger 4-6 egg som ruges i 12-14 døgn. Ungene er i reiret i 15-20 døgn.

Utbredelse: I Norge har ringdua sin hovedutbredelse i sørnorske skoger og parker. Den finnes hekkende nord til Troms og såvidt Finnmark, og disse representerer verdens nordligste populasjon.

Leveområde: Dette er en art som til en viss grad har urbanisert seg i takt med oss mennesker. I mange byer finner man den nå som et vanlig innslag i fuglefaunaen, i motsetning til tidligere da den var mer knyttet til kulturmark.

Hekkebiologi: Duene er effektive hekkefugler og legger gjerne flere kull i året. Mye tyder på at den norske bestanden øker i antall, noe som også er trenden i mange andre europeiske land.

Forflytning: De fleste norske fuglene drar sørover til Frankrike og den Iberiske halvøy om vinteren. Høsttrekket finner sted fra september av, og de tidligste kommer tilbake til hekkeplassene allerede tidlig i mars. På Sørvestlandet overvintrer en del ringduer i byer. I disse områdene er det ikke uvanlig å få de på foringsplassen.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.

Tyrkerdua er en relativt ny art i den norske faunaen. Første gang den ble sett i Norge var på Fokstumyra på Dovre i juni 1949. I løpet av de neste 20 åra etablerte arten seg over store deler av landet nord til Tromsø. Etter dette begynte en markant tilbakegang over hele Norge, og den forsvant fra de nordligste fylkene. Mange faktorer kan ha påvirket denne prosessen, men trolig hadde kalde og snørike vintre i denne perioden stor innvirkning. I dag finnes den såvidt ved Bodø i nord, og begrenser seg ellers til områder fra Trondheimsfjorden og sørover langs kysten til Oslofjorden. Ved kulturmark i indre deler av Østlandet kan den også påtreffes. Tyrkerdua har ofte flere kull i løpet av hekkesesongen som starter i april. I Norge er arten tildels en standfugl, men bevegelser langs kysten kan registreres i mars og april, samt september og oktober. Dette er trolig fugler som kommer fra områder med for harde vintre i nord og øst. Mater du fugler om vinteren, kan du fort få besøk av tyrkerduer (om du bor i de riktige områdene).