Artsinformasjon

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større.

Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse.

Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen.

Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige.

Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær.

Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang.

Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.