miljolare.on logo miljolare.no logo  
  om nettverket | kontakt | A til Å | english
Du er her: Forsiden > Vis resultater > Artstre > Artsinformasjon

Artsinformasjon

 SystematikkKommentar
Fiskemåke (Larus canus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler)
Familie: Laridae (Måkefamilien)
Slekt: Larus (Måker)
Art: Larus canus (Fiskemåke)

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Gråspurv (Passer domesticus)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Passeridae (Spurvefamilien)
Slekt: Passer
Art: Passer domesticus (Gråspurv)

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Heipiplerke (Anthus pratensis)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Motacillidae (Erlefamilien)
Slekt: Anthus
Art: Anthus pratensis (Heipiplerke)

Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.

Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.

Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.

Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager.

Hønsehauk (Accipiter gentilis)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Accipitriformes (Haukefugler)
Familie: Accipitridae (Haukefamilien)
Slekt: Accipiter (Haukefugler)
Art: Accipiter gentilis (Hønsehauk)

Habitat: Hønsehauken finnes som hekkefugl helst i barskog med høy bonitet, men påtreffes også i løv- og blandingsskog.

Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og blir mer uvanlig jo lenger nord i landet du kommer. Arten er kategorisert som sårbar på den norske rødlista, og bestanden har gått tilbake de siste tiåra – tolig for det meste som følge av habitatødeleggelser gjennom moderne skogbruk.

Forflytninger: Hønsehauker som har blitt ringmerket som reirunger i Norge beveger seg ikke så langt, og arten er å regne som en stand- og streiffugl. Gjenfunn av ringmerkete fugler utenfor Norge stammer for det meste fra Sverige, men det er også gjort enkeltfunn i Storbritannia og Finland.

Linerle (Motacilla alba)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Passeriformes (Spurvefugler)
Familie: Motacillidae (Erlefamilien)
Slekt: Motacilla
Art: Motacilla alba (Linerle)

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Sjøorre (Melanitta fusca)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Melanitta
Art: Melanitta fusca (Sjøorre)
Sjøorren har en utbredelse som ligner svartandas, men den hekker lenger mot sør både i Eurasia og i Nord-Amerika. Bl.a. hekker den vanlig i skjærgården i nesten hele Østersjøen, noe svartanda ikke gjør. I Norge finnes den i høyereliggende vann i Sør-Norge og spredt nordover, utbredelsen er nærmest identisk med svartandas bortsett fra at den mangler helt i indre strøk av Rogaland og Agderfylkene der svartanda er vanlig forekommende. Også trekkbevegelsene til sjøorren har mye til felles med svartanda. Den forlater hekkeområdene i innlandet og trekket til kysten fra september-oktober, men den har et noe mer nordlig tyngdepunkt i vinterutbredelsen. Sjøorren er sterkt knyttet til langgrunne områder med sandbunn den tiden den oppholder seg i saltvann, dvs. ca. 3/4 av året. Kyststrekningen fra Lista til Jæren og Trøndelag synes å ha de største vinterforekomstene i Norge. Vårtrekket foregår i mai måned.
Toppand (Aythya fuligula)
Bilde: Frode Falkenberg
Rike: Animalia (Dyreriket)
Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr)
Underrekke: Vertebrata (Virveldyr)
Klasse: Aves (Fugler)
Orden: Anseriformes (Andefugler)
Familie: Anatidae (Andefamilien)
Slekt: Aythya
Art: Aythya fuligula (Toppand)

Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland.