Artsinformasjon

Dette er en av de største vannloppene. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper.

Et eksemplar av slekten Eudiaptomus som ikke kan bestemmes til art. I Sør-Norge dreier det seg sannsynligvis om arten E. gracilis, mens det i Nord-Norge gjerne kan være E. gracilioides.

Denne arten lever planktonisk i ganske mange av våre innsjøer. I høyfjellet lever den også i dammer, og finnes her i en egen variant (forma tatricus). På Svalbard lever den i dammer som er dype nok til ikke å bunnfryse. I lavlandet finnes den i både næringsrike og næringsfattige vann, men ser ut til å forsvinne ved forsuring. Navnet abyssorum fikk den fordi G. O. Sars første gang fant den på dypt vann i Maridalsvatnet i Oslo, men dette er ikke særlig betegnende. Om vinteren kan den i noen innsjøer overvintre i diapause (en dvaletilstand) i bunnslammet i det siste larvestadiet (copepodittstadium 5). De voksne er rovdyr, men de små larvene tar også planteplankton.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.