Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Horndykkeren har en cirkumpolar utbredelse, og er bl.a. den eneste lappedykkeren som også forekommer på Island. En totalbestand på 1000-1500 par gjør den til den tallrikeste av lappedykkerne i Norge. Hovedtyngdepunktet for utbredelsen ligger fra Trøndelag og nordover, de nordligste forekomstene ligger i områdene ved Porsangerfjorden i Finnmark. Kjernehabitat er laverliggende vann med grunne partier på mineralrik berggrunn. Disse har rik bunnvegetasjon av planter som tusenblad, tjønnaks og kransnålalger, og en rik bunndyrfauna av vanninsekter, marflo og småfisk. Den har altså ikke den samme preferansen for eutrofe innsjøer som sine slektninger, og foretrekker lavere kantvegetasjon av starr og sneller. Reiret plasseres som hos andre dykkere flytende i sivet. Om vinteren trekker horndykkeren ut i saltvann, og forekommer i størst konsentrasjoner i skjermede, grunne områder fra Helgelandskysten og sørover til Sunnmøre, samt langs Jærkysten og ved Lista.

Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.