Artsinformasjon

Sneglene i denne familien er i likhet med skilpaddesneglene pyramideformet og lever på hardt underlag hvor de suger seg fast. Tre arter i to slekter er vanlige langs norskekysten.

Muslingene i blåskjellfamilien er avlange uten tenner langs hengselkanten. De er festen til underlaget med tynne byssustråder. Rundt 10 forskjellige arter langs norskekysten.

En slekt med to arter i Norge.

Eremittkrepsene har bløt bakkropp, og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Eremittkrepsene lever i tomme sneglehus som de bærer med seg. Trollkrabber og trollhummere har kalkskjelett over hele bakkroppen, og segmenteringen er tydelig. Hos disse er bare 5. gangbeinpar er kortere enn de foranstående. Trollkrabbene er “krabbelignende” med en redusert abdomen som er foldet inn under framkroppen. Trollhummerene er mer langstrakte med en stor halevifte.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

De regulære kråkebollene er vanlige langs hele norskekysten, og lett gjenkjennelige på den runde formen og alle piggene. Mellom alle de store piggene sitter små klør som renser huden, og beskytter dyrene for rovdyr. De irregulære kråkebollene (bl. a. sjømus) har en oval form, og er dyr som graver i sand for å finne mat.

I fjøra finn vi vanlegvis dei lukka typane med ei lita opning på oversida. Hesteaktinie (Actinia equina) er ofte raud-brun, men arten kan også ha andre fargar. Overflata er glatt og gjerne glinsande når ho er våt. Fjøresjørose (Urticina felina = Tealia felina) er gjerne dekt av grus. Begge artane finst frå nedst i fjøra og nedover, og ein trur også at begge finst langs heile kysten. Arten på biletet er hesteaktinie.

Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter.

Er spesielle med liten kropp (flattrykt skive) og lange, tynne armer. Utvekster i munnpartiet (papillae), skjellmønster på ryggskiva og fasongen og talet på pigger kan brukes som grunnlag for å skille artene.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

En familie med marine arter som stort sett lever i brennings- og sjøsprøytsonen.

I Hovis programmet er dette en samlegruppe for Nereis og Nereis-liknende arter (slektene Platynereis, Neanthes, Perinereis og Hediste). Nereidene er typiske frittlevende arter. De har en kropp med mange like segmenter, og et utskytbart svelg med kjever i enden. Når nereidene blir kjønnsmodne, vokser parapodene (“pseudo- beina” slik at de svømmer bedre i de frie vannmassene der paringen foregår.