Artsinformasjon

Albusnegl var vanlig langs nesten hele kysten, men finnes i dag ikke i Oslofjorden heller ikke langs deler av Sørlandskysten. Fra Hamningberg i Finmark og østover er den ennå ikke registrert. Albusnegl kan tåle saltinnhold ned til 25 ‰ og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Kjennetegn: Opptil 2 cm lang. Skallet er tynt, hornfarget, gjennomskinnelig med blå iriserende radiærstriper.

Leveområde: Lever på tare (Laminaria), stein eller sand fra 2 til 80 meters dybde.

Brødsvampen vokser på stein og større alger. Den er veldig vanlig i littoralen on sublittoralen langs hele kysten. Brødsvampen er ofte olivengrønn, men fargen kan variere.

Opptil 1,5 cm lang. Skallfarge: Gul, brun, grønn, oransj eller svart. Glatt skall. Vanlig i Nordatlanteren og lever gjerne på litt grunnere vann på grisetang.

Kjeglesneglskjell er spiralsnodd og har ofte fine tegninger. Rundt femten forskjellige arter i seks slekter er registrert i Norge. De finnes på 0 til flere hundre meters dyp. De vanligste kjeglesneglene er slektene Gibbula og Calliostoma.

Kjennetegn: Ser ut som hvite, rutete skorper. Se etter den på stortare og fingertare!

Kjennetegn: Posthornmarken har fått navn etter formen på huset, som er et spiralformat kalkrør. Diameteren er kun 3-4 mm. Vokser på brunalger.

Artsbestemming: Det fins arter i andre slekter som har liknende rørform (t.d. Circeis spirillum), men de finnes generelt dypere enn fjæra. Posthornmark brukes gjerne om alle Spirorbis-arter. Spirorbis tridentatus fins, som S. spirorbis og S. rupestris, langs heile kysten fra midten av fjæra og nedover. Navnet tridentatus kommer av at marken har et tretanna hus, eller rettere sagt har huset en bølga overflate med tre toppar. Spirorbis spirorbis er vanlig på tang, og Spirorbis tridentatus under steiner og i sprekker.

Kjennetegn: Seglehuset blir over 4 centimeter høyt og hver vinding har flere langsgående riller. Utseende varierer etter næringstilgang. Kan ligne strandsnegl men bare purpursnegl har en renne i enden av skallet der åpningen er.

Utbredelse: Purpursnegl er vanlig langs heile kysten, men er ikke registrert i indre Oslofjord. Finnes i midtre deler av fjæra, oppå rurbeltet eller i sprekker (det siste særlig på steder som er utsatt for bølger).

Næring: Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Trusler: Tributyltinn, et stoff tidligere mye brukt som bunnstoffet til båter, likner mye på et av purpursneglens kjønnshormoner. Undersøkelser har vist at selv lave konsentrasjoner av dette stoffet i sjøvann kan føre til utvikling av hannlige kjønnsorganer hos hunn-sneglene. Dette medfører formerings-vanskeligheter og er en trussel for purpursnegl populasjoner langs kysten vår.

I fjøra finn vi vanlegvis dei lukka typane med ei lita opning på oversida. Hesteaktinie (Actinia equina) er ofte raud-brun, men arten kan også ha andre fargar. Overflata er glatt og gjerne glinsande når ho er våt. Fjøresjørose (Urticina felina = Tealia felina) er gjerne dekt av grus. Begge artane finst frå nedst i fjøra og nedover, og ein trur også at begge finst langs heile kysten. Arten på biletet er hesteaktinie.

Kan bli 4 cm høy, og er den største av strandsneglene. Skallfargen er hvit, oransj, rød, gråbrun eller svart. Kraftig skall. Er vanlig langs hele kysten. Den lever gjerne i nedre deler av fjæra på fast undrlag.

Tanghydroide er eit foreslått norsk navn.

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.